Matadoravl
I små rasepopulasjoner har hver enkelt avlsbeslutning stor betydning for rasens fremtid. Et av de mest alvorlige og samtidig mest undervurderte problemene innen katteavl er overbruk av enkeltindivider, spesielt hannkatter som på kort tid blir svært populære. Fenomenet omtales gjerne som «popular sire syndrome», og det oppstår når én hannkatt får uforholdsmessig mange avkom, ofte fordi han har utpreget gode utstillingsresultater, et attraktivt uttrykk eller rett og slett blir «alle skal ha»-katten i rasen.
Recessive mutasjoner
Selv når en hannkatt er sunn, sosial og rasetypisk, bærer han – som alle levende individer – på et sett med recessive mutasjoner. Disse genfeilene er som regel uskadelige så lenge katten har én kopi av det friske genet som kan kompensere. Problemet oppstår først når to bærere møtes, og avkommet arver to kopier av samme mutasjon. Da kan sykdom plutselig oppstå, tilsynelatende uten forvarsel. Når en populær hann blir brukt bredt, spres hans skjulte mutasjoner til et stort antall avkom i løpet av svært kort tid. Disse kattungene vokser opp, går inn i avl, og før man vet ordet av det, ligger den samme mutasjonen skjult i en betydelig del av rasens genpool.
Utfordringen er at dette ikke blir synlig umiddelbart. I flere generasjoner kan alt se normalt ut. En hannkatt sprer sine gener til mange avkom, og selv om helseproblemene ikke er synlige i første omgang, vil mutasjonen være til stede i en stor del av populasjonen. Det er først når disse kattene – som ofte er nieser, nevøer, barnebarn eller oldebarn av den samme hannkatten – parres med hverandre, at sykdommen faktisk begynner å manifestere seg. Når sykdom først dukker opp, blir oppdrettere ofte overrasket. Problemet fremstår som nytt, selv om det egentlig ligger flere generasjoner tilbake, i selve overbruken av en enkelt hann.
Genetiske flaskehalser
Når sykdommen oppdages, forsøker mange å håndtere situasjonen ved å styre unna linjene som er bærere. Men dette er ofte starten på et nytt problem: tap av genetisk variasjon. Når store deler av populasjonen viser seg å være bærere, blir det vanskelig å finne ubeslektede individer, og forsøk på å luke bort alle bærerne vil i praksis bety å fjerne en betydelig andel av rasens genetiske materiale. Resultatet blir en smalere genpool, mindre robusthet og økt risiko for at nye problemer dukker opp senere. En rase kan ikke tåle gjentatte slike «genetiske flaskehalser» uten at det svekker helheten.
Dette er grunnen til at genetiske rådgivningsorganer internasjonalt anbefaler at én hann ikke får dominere i avlen. En mye brukt rettesnor er at en hannkatt ikke bør stå bak mer enn omtrent fem prosent av kattungene som registreres i rasen over en femårsperiode. Det betyr ikke at friske og gode hannkatter ikke skal brukes – tvert imot – men at bruken bør fordeles jevnt. Når flere hannkatter får et moderat antall avkom hver, reduseres risikoen for at én mutasjon sprer seg ukontrollert, og mangfoldet i rasen bevares.
