Påsken nærmer seg

En kattehistorie slik den kunne vært.

Tekst Rolv Skarstein

Jeg er katten Truls. Jeg bor egentlig ingen steder, men jeg har reviret mitt i et hyttefelt, og der er det flere hyggelige folk som holder et øye med meg.

Det er særlig en hytte med noen greie folk som er der ofte og gjerne en uke i trekk. Jeg kjenner lyden av bilen deres, og når jeg hører den, iler jeg til og tar imot dem. Der får jeg komme inn. Jeg har et eget teppe der, og får mat og kos.

Da jeg hadde blitt venner med dem etter en tid, og de ikke hadde fått noe svar på «Katt funnet», tok de meg med til veterinær. (Katt funnet, liksom. Det var jo jeg som kom til dem). Men i alle fall: Veterinæren undersøkte om jeg hadde chip i nakken som kunne fortelle hvem jeg var. Det hadde jeg ikke. Hun så at jeg var en kastrert hannkatt, så de skjønte at jeg hadde rømt fra der jeg bodde før. Det stemmer. Det var OK lenge, men så ville barna ha hund. Vi kom ikke over ens, og de var mest opptatt av hunden. Da det ble påske, og de reiste på ferie, tok de hunden med seg og lot meg være igjen. Jeg var ute på jobb og skulle fange mus, og de ventet ikke på at jeg skulle komme hjem. Til slutt stakk jeg.

Veterinæren sa også at jeg trengte ormekur, og hun skrev ut resept, så det var fint at de tok meg med til lege. Nå har jeg det bra. Folk har ansvar for å gjøre noe når de ser at dyr ikke har det bra.

Et stykke fra hyttegrenda er der en gård. Der har de kattungekull flere ganger om året. Jeg er ofte der borte og besøker dem. Da prater vi sammen gjennom et netting-gjerde. Du skulle bare høre hva de har å fortelle: Når de blir noen uker gamle, kommer det folk som ønsker seg katt og besøker dem og blir litt kjent med dem. De er nemlig bortbestilt til folk som betaler for å få akkurat den katten de vil ha. Derfor må de som selger dem diske opp med en masse papirer som bekrefter at de er sunne og friske og i hele tatt det de gir seg ut for å være: stamtavle, vaksinasjonsattester, bilde osv. Jeg skulle gjerne hatt en stamtavle. Jeg vet ikke engang hvem moren min var. Når de blir 14 uker gamle kommer de samme folka tilbake og henter dem.

Jeg med min bakgrunn sier til dem at dere blir jo solgt til fremmede mennesker, kanskje langt borte! Da sier de at når de først skal være kjæledyr og leve et liv i luksus, er det fint at vi har fått den oppfølgingen vi har fått: Vi er blitt kladdet med og kost med siden vi ble født, slik at vi er vant till det og ikke blir redde og klorer når små barn løfter oss opp og koser med oss. Vi har fått det som skal til av helsestell og sunn mat og vi har trua på at de som har planlagt å få oss, og betalt for det, er gode mennesker som ønsker seg nettopp en av oss og vil ta godt vare på oss.

I dag er jeg alene her. Folka mine er dratt, som de pleier å gjøre, men de kommer nok snart igjen. Jeg tror de tenker på meg og håper jeg har det bra. De har laget en kasse til meg som jeg kan bruke hvis jeg vil. Den har isopor i bunnen og står lunt på terrassen. Der kan jeg sove hvis det er kaldt. Ellers sover jeg under den tette grana inntil vedskjulet.

Nå er det snart påske. Jeg håper ingen katter må oppleve å bare bli etterlatt når folka deres drar på ferie. De kan vel i det minste spørre noen av naboene om katten kan få bo hos dem, eller naboen kan se til dem og gi dem mat mens de selv er borte. Husk at det finnes mange snille naboer.

Hilsen katten Truls.