Historien om å miste sin katt i Spania

Kattene var vant til å reise på bobilturer, og de var flinke til å finne tilbake til riktig bil hvis de fikk gå seg en tur, og vi var slappe med å la dem gå ut uten GPS. Det ble en tøff lærepenge!

Tekst og foto Christiane Wullner

Vi har to siamesere, Bianca på 9 år og Mio på 7 år. De har vokst opp sammen og er svært knyttet til både hverandre og oss.

De har nesten vokst opp i bobilen og har sammen med oss tilbakelagt tusenvis av kilometer i den. De er veldig glade for å følge oss når vi tar oss turer fra bilen til fots også. Siden de er så supersosiale har de etter hvert fått utvidete rettigheter ved å få lov til å forlate bobilen på egenhand. Først med GPS rundt halsen og når vi så at de alltid fant tilbake til rett bobil og aldri gikk langt fra bilen heller, reduserte vi gradvis bruk av GPS-en. Dette fungerte utmerket i alle år og vi tenkte ikke lenger katastrofe – før den inntraff.

16. januar forlater Bianca bobilen og før vi får sukk for oss er hun ute av syne og borte for oss. Vi trodde i det lengste at hun som alltid kom igjen snart – men så skjedde ikke. Og så startet marerittet.

Hvordan gå frem i et land der man ikke er språkkyndig for å finne rette kanalene for å lete etter henne? Her var det ikke mye hjelp å få fra så mange egentlig. Holdninger generelt til katter i Spania er ikke overveldende. Vi fant til slutt en facebook-gruppe for bortkomne kjæledyr. De svarte aldri på henvendelsen fra oss men jeg meldte meg på som følger allikevel. I begynnelsen fikk jeg nesten daglig meldinger om både hunder og katter som ble funnet, og der eierne ble etterlyst. Alt selvfølgelig på spansk. Facebook sine algorytmer sørget etter hvert for at jeg ikke fikk oppdateringer lenger. Dermed mistet jeg etterlysning av Bianca etter hun ble funnet!

Med en svær klump i halsen måtte vi etter hvert returnere til Norge igjen. Mio sørget hjerteskjærende og ble etter hvert svært klengete, spesielt på meg.

Mio virket å være svært ensom alene ville vi ha ny katt, helst en siameser. Det er ikke lett å skaffe seg siameser i Norge. Vi ville helst ha kattunge igjen, slik at den ville lære og etter hvert sette pris på å være på bobiltur. I Danmark var det en svart orientalsk jente til salgs og glad og fornøyd tok vi bobilen nedover for å hente henne. Mio har ALDRI likt henne og det ble utrolig mye styr i starten.

I vår fortvilelse snakket vi med en adferdsterapeut for katter for å få tips om hvordan bedre legge til rette for disse to. Det ble kanskje litt lettere – men aldri bra. Rolf sier at det er mindre fresing og knurring når jeg ikke er hjemme. Antagelig er Mio mer avslappet da fordi han ikke må passe på at jeg tar meg mer av henne istedenfor han. Men han liker henne bare ikke uansett. Vet ikke om det kan ha noe med fargen å gjøre?

Verken Rolf eller jeg klarte helt å skyve bort tanken på å dra nedover igjen for å lete etter henne. I begynnelsen av juni tok vi fly nedover og leide en leilighet med utsikt over området der hun forsvant. Like ved er det et større ubebodd område der kattevenner daglig setter ut mat til viltkattene i området. Vi hengte opp savnet-plakater og kom etter hvert i kontakt med en dame som kunne engelsk. Hun lovte å høre rundt om ved andre matestasjoner om noen hadde sett en hvit siameser et sted. Men det ble ingen respons, hun var som sunket i jorden.

Igjen måtte vi forlate Spania uten Bianca med oss. Vi ble enige om at NÅ måtte vi bare avfinne oss med at hun aldri ville bli funnet igjen, og vi sørget atter en gang. Denne gang for siste gang, trodde vi.

Med tungt hjerte ga vi fra oss koffertene i innsjekkingsskranken og ventet på boarding. Mens vi gikk inn i flyet blir Rolf oppringt av en spansk veterinær som lurte på om vi var eier av en hvit siameserkatt som ble funnet. Dette var bare så utrolig! Kofferten med hennes pass og reiseveske var allerede i bagasjerommet på flyet og dermed umulig å få tatt ut før vi var hjemme igjen!!! For et dilemma! Lysten til å forlate flyet for å hente henne måtte strupes og vi måtte pent holde ut til vi landet. Vi fant straks frem papirene og fikk med hjelp av ID-en i mikro-chipen bekreftet at det VAR Bianca som ble funnet – etter 5 måneder som gatekatt!

Selvfølgelig forlangte vi også bilder og det levnet ingen tvil: katten var vår! Vi var bare så utrolig glade!

Men så måtte jo en av oss nedover igjen for å hente henne. Ikke akkurat småtteri i kroner og ører. Omtrent samtidig fikk jeg en større utbetaling i ferielønn enn jeg ventet og det kom som en gave fra oven og føltes som å ha vunnet i Lotto!

Tre dager etter hjemkomst satte jeg meg igjen på flyet til Alicante. Når jeg hentet henne hos en utrolig engasjert og hjertelig familie fikk jeg høre flere detaljer rundt henne. Dagen hun forsvant var vi på besøk hos en venn av oss. Da ble kattene alene i bilen for i hvert fall to timer. Før vi dro derfra handlet vi også i et supermarked som ligger på andre siden av gaten.

Så satte vi nesen til stedet der hun forsvant.

Utrolig nok ble hun funnet i dette supermarkedet, som ligger ca 10 km bilvei fra stedet der hun forsvant! Damen som fant henne hadde observert en hvit avmagret siameser i bortimot fire uker allerede. Den 30. mai fulgte Bianca etter henne inn i butikken, og strøk seg på leggene hennes, mjauet og «ba om hjelp» som hun forklarte. Hun tok henne med seg og oppsøkte veterinær dagen etter. Denne klarte ikke å lese av chipen, og de trodde derfor chipen var falsk.

Til å begynne med spiste hun godt, men nektet etter hvert å spise, HELDIGVIS! De dro igjen til veterinær, denne gangen til en annen. Denne klarte heldigvis å lese chipen og tok kontakt med oss når vi var på vei inn i flyet. Hadde han nå bare ringt to timer før – da hadde jo kofferten fortsatt vært tilgjengelig, og det hadde vært nok å booke hjemflyet neste dag istedenfor tur/retur noen dager senere.

I ettertid er det også rart å tenke på at hun allerede satt fanget 10 km fra oss mens vi fremdeles lette etter henne. Slik sett hadde vi bare kunnet gått og hentet henne mens vi var der. Hele historien er allikevel en gledeshistorie uten sidestykket!

Men så gir det rom for ettertanke. For det første får ingen av kattene våre gå ut uten GPS rundt halsen lenger på fremmed sted. Bianca betalte en høy pris for vår avslappede holdning til utgang fra bobilen.

Men: Hvorfor klarte ikke den første veterinæren å lese av chipen? Ett eller annet teknisk eller linkingen til rett side var for dårlig. Her må Dyre-ID ta imot kritikken og se hva som kan gjøres for å rette opp dette i fremtida. For hva hjelper en chip i utlandet når det blir tilfeldig hvilken veterinær som kan hjelpe med avlesing?

Jeg savnet også info på hjemmesiden til Dyre-ID om hvilke kanaler jeg kunne bruke for å orientere nærmiljøet om at jeg leter etter en merket katt. Dette har sikkert flere opplevd og det hadde vært lurt å gi opplysninger om de enkelte land sine søkemuligheter. Her har nok sosiale medier en svært viktig rolle. Men uten spanskkunnskap er disse sidene svært vanskelig å finne og å komme i kontakt med.

Det viste seg at damen som tok seg av henne er aktiv på facebook-gruppen jeg ikke klarte å få kontakt med. Hun hadde ingen forklaring på hvorfor min henvendelse aldri ble besvart.

Denne historien endte heldigvis lykkelig men den er dessverre IKKE vanlig. Det finnes svært mange katter som rømmer og som aldri blir funnet igjen.

I dag ble Mio og Bianca gjenforent og de viste glede ved gjensyn. Så gjenstår å se hvordan forholdet mellom disse to og kattungen blir etter hvert. Enn så lenge har Rolf tatt kattungen med på bobiltur noen dager. Disse to trenger rom for å bli ordentlig kjent med hverandre igjen før den viltre svarte kattungen gjør sin entré.