Jakten på havanna-katten

Havanna, Havana Brown, Chestnut Brown Foreign, sjokolade orientalsk korthår… Kjært barn har mange navn. Men kanskje det er snakk om flere barn?

Tekst Lisbeth Falling

Det startet i sin tid ut med en sjokolademasket siameser som ble paret med en svart katt, og hvis avkom igjen ble paret med en sjokolademasket siameser. Slik ble det født brune, slanktypete korthårskatter. Vi skal tilbake til 1950-tallet i England, og nysgjerrigheten til pionér-oppdrettere som ville utforske fargegenetikk og kryssparinger. I England på denne tiden delte man kattevariantene inn i langhår og korthår, og for korthårsrasene i britisk type og slanktypete. For eksempel var det vanlig å krysse langhår og korthår, da snakker vi om den britiske typen korthår og langhår som vi i dag kaller for persere. Slik ble etter hvert flere fargevarianter utviklet for begge hårlag.

Det var flere oppdrettere som var ute etter å skape en ensfarget brun, slanktypet korthårsrase. Merkelig nok egentlig i og med at man allerede var kjent med burmeseren, selv om den trolig var forholdsvis sjelden, og først kom til USA. De første burmeserne ble importert til Storbritannia i 1949.

Historien til ensfargete, orientalske korthårskatter kan spores langt tilbake i historien. Det er dokumentert at brune orientalske katter var kjent og vist fram på utstillinger i Europa på 1890-tallet. Et av navnene som ble gitt disse kattene var «Swiss Mountain Cat». I perioden etter første verdenskrig forsvant disse kattene, mest sannsynlig fordi ”Siamese Cat Club of Britain” sendte ut en uttalelse rundt 1920 om at «klubben beklager mye at den ikke er i stand til å oppmuntre til avl av andre enn blåøyde siamesere.» Som et resultat ble alle helbrune katter med ikke-blå øyne ekskludert fra siamesiske klasser på utstillinger. Det ble slutten på brune orientalske katter slik de tidlige oppdretterne kjente dem.

På midten av 1950-tallet importerte fru Elsie Quinn, Quinn Cattery, den aller første Havana Brown fra England til USA, en hunn ved navn Roofspringer Mahogany Quinn. Hun ble avlet til Laurentide Brown Pilgrim fra Norwood, også en import, og produserte den aller første Havana Brown som oppnådde å bli Grand Champion i CFA (i 1959): Quinn’s Brown Satin of Sidlo. Alle Havana Brown i Nord-Amerika kan i dag (1998) spores tilbake til denne katten.

Da rasen hadde fått anerkjennelse i engelske katteregistre, hadde rasenavnet blitt endret til «Chestnut Brown.» I Nord-Amerika er det ikke bare navnet Havana Brown som er blitt beholdt, men også den særegne typen katt. I England fortsatte avlen tilbake til siameser. Derfor har det opprinnelige utseendet til rasen gått tapt. En engelsk Havana Brown (Chestnut Brown) av i dag (1998) vil likne vår sjokolade orientalske korthårskatt i type. Oppdrettere i Nord-Amerika kan stolt si at rasen har beholdt sitt originale utseende: En moderat katt med et særegent hode, en elegant pels med en mahogny-brun, varmbrun farge.

Det ser altså ut til at man i CFA videreforedlet den sjokoladebrune, orientalske katten som en egen rase uten å krysse med andre raser, mens man i GCCF i England fortsatte å krysse med siameser, og utviklet flere fargevarianter av orientalske korthårskatter. Havanna-katten ser ut til å ha vært prototypen i starten.

Av ulike grunner greide ikke engelske oppdrettere å komme lenger enn til tre generasjoner med renavlet havanna, og genpoolen ble derfor delt. Flere katter ble sendt til USA og ble grunnlaget for Havana Brown-rasen der.

GCCF gjorde som også FIFe etter hvert, samlet alle fargevariantene som bygde på siamesertypen, også den sjokoladefargete, og definerte dem som en egen rase, orientalsk korthårskatt. Orientalsk korthår (og siameser) utviklet seg også etter hvert i en mer ekstrem retning typemessige, ganske langt fra den opprinnelige havanna-typen.

Siden 2007 har en gruppe havanna-oppdrettere hentet ut de beste genene fra de eksisterende blodslinjene i Storbritannia. Med ”like-to-like”-paringer og inkluderingen av en europeisk Havana Brown, som stammer fra de britiske blodslinjene, ble en ny rase født: ”Suffolk Chocolate”. Denne rasen oppnådde å bli godkjent som ny rase i GCCF i 2014, og fikk foreløpig sertifikatstatus i 2016.

Jeg husker selv at utviklingen av nye fargevarianter fortsatt var på begynnerstadiet i 1970-årene. I 1977 besøkte jeg Eiwor Andersson og intervjuet henne om oppdrett av siameser og orientalsk korthår. Eiwor Andersson kjøpte sin første siameser i 1960, startet oppdrett i 1967, og ble ferdigutdannet FIFe-dommer for korthårskatter i 1968. Stamnavnet hennes var San-T-Ree. Siamesere fra hennes oppdrett gjorde det svært bra på utstillinger på 1970-tallet. Og i 1977 var hun også i gang med å jobbe med orientalske korthårskatter.

På spørsmål om hvor mange fargevarianter som fantes svarte hun følgende: ”Det finnes foreløpig fire varianter som er anerkjent med standard. Det er ebony (sort), havanna (sjokolade), lavendel (lilla) og foreign blue. Av disse er det bare foreign blue som ennå ikke har sertifikatrett. Det finnes mange andre fargevarianter som er på eksperimentstadiet. Jeg må få opplyse om at Foreign White er en egen rase, ingen variant av orientalsk korthår”. Disse opplysningene gjaldt FIFe i 1977.

Eiwor Andersson hadde på dette tidspunktet oppdrettet havanna, lavendel og nå hadde hun det første kullet med ebony. Legg forøvrig merke til at den gangen var idealet å renavle fargevarianter. Selv hadde jeg siameser på den tiden, og det var helt vanlig at folk hadde rene brunmaskete og blåmaskete kull med samme fargen på begge foreldrene. Jeg syntes at særlig lillamasket var en spennende fargevariant som jeg gjerne skulle ha renavlet, men jeg kom aldri så langt. Forøvrig ble denne fargevarianten kalt for frostmasket i 1970-tallets utstillingskataloger.

Så skal jeg gå til en ny kilde for å nøste opp hva som videre hendte med havanna-katten: Politikens Kattebog af Alice Heinsen, 4. udgave 1987. Om orientalsk korthår skriver Alice Heinsen at det var den mørkebrune havanna som var ”prototypen”, og at de fleste andre fargevarianter var skapt ut av denne ved paringer med siamesere i diverse maskevarianter. Hun forteller også at havannaen ikke var en opprinnelig rase, men ble frambrakt i England etter andre verdenskrig, som et bevisst forsøk på å skape en ensfarget brun katt. Dens opprinnelige engelske betegnelse var ”chestnut brown foreign” som tydelig forteller om dens vakre, varme, kastanjebrune farge og dens spinkle framtoning (”foreign” henspeiler på orientalsk, slanktypet).

Alice Heinsen skriver videre at starten altså var en alminnelig svart katt som ble paret med en sjokolademasket siameser, og at man deretter foretok bror-søster-paringer for å få fram den brune fargen. Samtidig skal det også ha vært utført paringer mellom en svart russian blue-hybrid med en sjokolademasket siameser som hadde rene linjer med sjokolade. Resultatet var brune katter med variabelt utseende, som man så paret sammen igjen på ulike måter. Også andre svarte, korthårete katter etter paringer med sjokolademasket siameser ble brukt i avlen. Av denne ”merkverdige cocktailen” med hovedingrediens av sjokolademasket siameser, oppsto havannaen ”, skriver Alice Heinsen. Selv om man hadde oppnådd stamtavler med fire generasjoner ble det fortsatt (1987) avlet av og til på eksperimentbasis for å bevare type, pels og øyenfarge, fordi det viste seg at de renavlete havannaene etter hvert ble for mørke i fargen.

Alice Heinsen gjentar at flere av de øvrige orientalske korthårskattene er startet som et biprodukt av havanna-oppdrettet, også lavendel som var et resultat av de første paringene med russian blue og senere lillamasket siameser. I begynnelsen ble disse ”bad selfblues”, som engelskmennene kalte dem, ikke tatt vare på i avlen, men etter hvert fikk man øynene opp for deres skjønnhet og nytte som innkrysningsobjekter for å bevare havannaens farge. De ble etter hvert godkjent som en egen variant, men selv om de var renavlet i 1973 med fire generasjoner lavendel, ble de likevel med jevne mellomrom krysset med lillamaskete siamesere, da det viste seg at lavendel i likhet med havanna hadde en tendens til å bli for mørke og fikk for lys øyenfarge. Det viste seg at innkryssing med siameser økte styrken på øyenfargen.

Havanna/sjokolade orientalsk korthår ser ut til å ha vært anerkjent i FIFe som egen rase fra forbundets stiftelse i 1949 – da adopterte nemlig FIFe alle rasene som var godkjent i det engelske forbundet GCCF. Den skal ha hatt rasenummer 29 etter gammelt nummersystem (samme som GCCF), og i 1973 står orientalsk korthår sort (ebony) som 29 a, orientalsk korthår lilla (lavendel) som 29 c, orientalsk korthår hvit (foreign white) som 29 w. I 1974 bestemte FIFe at havanna skulle være en fargevariant av orientalsk korthår.

Den blå varianten ble anerkjent av FIFe i 1978, og i 1982 vedtok FIFe å gi sertifikatrett til hele den øvrige gruppen av orientalsk korthår.

To amerikanske artikler, skrevet i 1991 og i 1998, som ligger på CFA’s nettside er også kilde for denne artikkelen. Det nevnes i flere kilder at russian blue har vært brukt i grunnleggingen av havanna som rase/fargevariant. Dette skal særlig ha vært i forbindelse med utviklingen av lavendel, den lilla varianten, og som igjen det hevdes måtte brukes for å holde vedlike den foretrukne fargen til havannaen. Artikkelen fra 1991 bekrefter at det ligger russian blue bak noen av linjene, men i artikkelen fra 1998 hevdes det at det nesten ikke finnes russian blue bak daværende linjer. Likevel skriver denne artikkelforfatteren at da han ble begeistret for Havana Brown var det fordi den liknet en russian blue i type og med grønne øyne, men med mørkebrun pelsfarge. Det nevnes også i denne artikkelen at det i 1997 kun var registrert 36 Havana Brown i CFA, det laveste antall av alle raser.

I de to CFA-årbøkene fra 2013 og 2014 er det egne sider for Havana Brown med opplisting av flere vinnerkatter, og med annonser for et par oppdrettere. På CFA sin nettside for Havana Brown er det flere bilder av katter som har vunnet på utstillinger i sesongen 2021-22. Havacat ser ut til å være et stamnavn som går igjen på vinnerkatter, også i tidligere sesonger. Så konklusjonen er at det fortsatt er aktive oppdrettere og utstillere av Havana Brown i CFA, men det kan se ut til at de fleste aktive oppdrettere befinner seg i midtvesten av USA, og de er ikke mange. Det framgår også av Havana Browns ”Breed Council” at det ble vedtatt i 1998 at det var tillatt med utkryssing med uregistrerte svarte eller blå korthårskatter, enkelte fargevarianter av orientalsk korthår, og sjokolade- eller brunmaskete siamesere. Utkryssing skulle kun gjøres med en renavlet Havana Brown.

Havana Brown har ikke bare et unikt utseende, med sin rike mahognibrune pels og strålende grønne øyne, men også en helt unik personlighet, hevder de fleste som har rasen. Den er utadvendt og leken og den elsker å følge deg overalt. Mens de fleste katter skvetter unna ved lyden av et plutselig krasj, løper havannaen mot lyden for å se hva som forårsaket den. Selv som eldre liker de fortsatt en god runde med lekeaktiviteter, akkurat som da de var kattunger. Havannaen liker også å lage bitemerker i papir eller papp, så du må passe på å ikke la viktige dokumenter eller bilder ligge framme. Det eneste de ser ut til å ta seriøst er å spise. Hvis du har andre katteraser, må du kanskje mate dem separat. Havannaen vil spise all sin egen mat i løpet av sekunder og deretter fortsette å spise hvilken som helst annen katts mat hvis den kan.

Denne gjennomgangen og undersøkelsen av havanna-katten kom i gang etter et spørsmål i Norsk rasekattforum: Hva er forskjellen på en orientalsk korthår og en havanna? Flere svarte umiddelbart at det var samme kattetype/rase, at havanna bare var en eldre betegnelse på en sjokoladefarget orientaler. Men damen som spurte ga seg ikke, hun hadde funnet opplysninger om at Havana Brown var en egen rase, og det må jeg nå gi henne helt rett i! Rasen er ikke godkjent som egen rase i FIFe, men i de to store amerikanske organisasjonene CFA og TICA. Og altså nå også en nesten tilsvarende rase i GCCF.

Nysgjerrige oppdretteres eksperimentavling med siamesere på 1950-tallet førte til en ny katterase, eller en fargevariant, med slanktypet utseende som viser seg å ha blitt utgangspunktet for to ganske ulike retninger. Dette viser hvilken enorm påvirkning mennesker og menneskers valg har på utviklingen av utseendet på en katterase. Det viser også at det har en ganske stor betydning om man avler på bare én eller få fargevarianter, eller om man avler med typen som utgangspunkt.

Noen fattet interesse for den helbrune katten, og tok jobben med å renavle nettopp fargen, en farge som jeg forstår avviker en del fra brunfargen hos en brun burmeser som går mer mot svart, mens en riktig Havana Brown skal være mer varmbrun. Andre fattet mer interesse for slanktypet korthårskatt, og syntes det var mer artig å utvikle flere fargevarianter. Slik kom siameser og orientalsk korthår til å gå hånd i hanske, og ble etter hvert så og si like i typen, men også etter hvert rimelig mer ekstreme i typen, og ble forholdsvis ulik den opprinnelige havannaen. Så den brune katten, havannaen, ble i prinsippet utgangspunktet for to forskjellige raser, Havana Brown i USA og orientalsk korthår i Europa.

Aristokatt har fått kontakt med en aktiv amerikansk oppdretter av Havana Brown: LeAnn Rupy med stamnavnet ComposerCat fra Illinois. Hun har blant annet vært i FIFe, ANFI og GCCF for å vise forskjellen på Havana Brown og sjokolade orientalsk korthår. Hun forteller at Havana Brown også er anerkjent rase i WCF, LOOF i Frankrike, Canadian Cats Association og Cats Canada. Rasen skal også nylig ha blitt akseptert i russiske og søramerikanske registre. Hun understreker at rasestandarden som ble skrevet for 60 år siden ikke er endret, og rasen ser akkurat likedan ut som da den ble skapt.

Det at det ble brukt svarte korthårskatter med grønne øyne som ble krysset med siameser førte til at rasen utviklet et noe annerledes gemytt enn man var kjent med hos siamesere den gangen. Havana Brown ble bevisst avlet som en selskapskatt som skulle være utadvendt og sosial. De er lette å trene, men når de er voksne er de ikke like aktive som når de er kattunger. De foretrekker å delta i eieren og familiens daglige gjøremål. De utvikler nære bånd til sine eiere, og blir heller med på reise enn å bli igjen alene hjemme. Hunner og hanner har litt ulik væremåte, hunnene knytter sg mest til én person, mens hannene gjerne sprer seg på hele familien.

LeeAnn Rupy legger vekt på at oppdrettere av Havana Brown er ”bevarings-oppdrettere”. De jobber hele tiden med å bevare rasens opprinnelige utseende og personlighet. Det brukes DNA-testing og utkryssing for å opprettholde helsen og mangfoldet i genepoolen. Havana Brown er en moderat rase der intet er ekstremt. Vekten kan være 3-5 kg, men balansen er viktigere enn størrelsen. Det sies at man kan bli forundret når man løfter en Havana Brown, den kjennes tyngre ut enn den ser ut.

Hodefasongen er unik og helt annerledes enn hos den orientalske. Havana Brown har en hundeliknende snute der beinstrukturen faller mellom øynene og krummer seg inn under øyet for å møte en fullstendig retningsendring for snuten. Også LeeAnn Rupy understreker at fargen på pelsen skal være varmbrun.

Kilder:
– KATTEN VÅR nr. 42 – september 1977
– Politikens Kattebog af Alice Heinsen, 4. udgave 1987
– CFA yearbook 1982, 190-91, 2013, 2014
– The Havana Brown: The Cat in a Not So Plain Brown Wrapper. By Norma Placchi
Originally published in The Cat Fanciers’ Almanac, May 1991. (CFAs nettside)
– The Havana Brown: A Brown Delight and an Endangered Species by Richard C. Bilello (artikkel fra 1998 på CFAs nettside)
– The Ultimate Guide to Cat Breeds, Louisa Somerville, 2004