Burmeserens historie

Burmeserens historie som rasekatt er meget fascinerende og eksotisk. Det er blitt fortalt av folk som har reist mye i Østen, og kanskje særlig i Myanmar (tidligere Burma), at man sjeldent så brune katter, men at det var mange andre korthårete katter i ulike farger og maskevarianter.

Tekst Lisbeth Falling

Oppdrett av brune burmesere i Østen skal ha oppstått fordi det var en kongelig rettighet å få eie en helt brun katt. Disse kattene skal ha vært brukt som såkalte tempelkatter innenfor buddhismen, fordi de ble regnet for å være hellige.

De brune kattene ble godt voktet. Hver eneste katt hadde sin egen tjener som ble straffet om noe skjedde med katten. Tyveri av en katt var nærmest umulig på grunn av vaktholdet. Kattene fikk ikke gå ute og pare seg med frittgående katter. Slik ble oppdrettets renhet beholdt gjennom tiden.

Bare ved helt spesielle anledninger ble en brun burmeser gitt bort i gave til en spesiell eller betydningsfull person.

Mye tyder på at det har vært siameser/burmeser-hybrider (også kalt tonkanesere) i England på slutten av 1800-tallet. I publikasjoner fra 1880 og utover er det snakk om to varianter av siamesere, nemlig ”the Royal Cat of Siam” som var creme-farget på kroppen med brune markeringer i ansiktet og på beina, og hadde blå øyne. Og ”the Chocolate Siamese” som var brun over hele kroppen med noe mørkere markeringer. Denne varianten hadde varierende øyenfarge fra blå til gul. ”The Royal Siamese” ble tydeligvis favorisert på utstillinger og i oppdrett noe som førte til at den andre varianten etter hvert forsvant.

En Mrs. Sutherland syntes i motsetning til de fleste andre at den sjokoladefargede siameseren var meget vakker, og ønsket å pare dem med hverandre. Hvis disse kattene var siameser/burmeser-hybrider ville hun i løpet av ganske kort tid ha kunnet opparbeidet en ren stamme av burmesere. Men skjebnen ville det annerledes. Mrs Sutherland tok med seg sin sjokolade hannkatt, Prince of Siam, og flyttet til Syd-Frankrike hvor hun kort tid etter døde.

Siameser og burmeser er nært beslektede raser, og hadde på denne tiden også forholdsvis lik type. Parer man en siameser med en burmeser får man såkalte hybrider i kullet som utseendemessig blir en mellomting mellom disse to rasene, en mellombrun katt med ganske tydelige markeringer. Disse kattene blir kalt for tonkaneser, og er i enkelte katteforbund godkjent som egen rase, til tross for at det ikke lar seg gjøre å renavle dem.

Parer man to slike hybrider får man ut homozygote siamesere, homozygote burmesere og heterozygote hybrider for begge rasene. Dette var viktige oppdagelser som var grunnlaget for burmeserens tilkomst til anerkjente raser.

Det begynte med en liten brun katt kalt Wong Mau som en Dr Joseph C. Thompson tok med seg fra Burma til Amerika i 1930. Dr Thompson var skipslege i den amerikanske marine med en lidenskapelig interesse for Østen. Han skal ha levd som buddistmunk, og siden praktisert som psykiater.

Han pleide å bruke katter i sin terapi. Blant annet lot han pasienter få låne en drektig katt for å la dem fostre opp et kull kattunger som en slags psykisk medisin.

Wong Mau var hans hjertebarn som hadde en ærefull plass ved hans side under alle pasientbesøk.

Wong Mau var en typisk orientalsk katt, og det amerikanske katteforbundet (CFA) registrerte henne som en meget mørk siameser. Men Dr Thompson mente at hun skilte seg spesielt ut i forhold til hans siamesere, og fikk tre av sine oppdretter- og genetikkvenner til å samarbeide med ham i en serie genetikkeksperimenter som skulle kaste lys over Wong Maus genotype.

Resultatet av dette arbeidet ble en artikkel kalt ”Genetics of the Burmese Cat” som ble publisert i de amerikanske tidsskriftet ”Journal of Heredity” i 1943. Dr Thompson fikk aldri oppleve offentliggjøringen av sitt genetikkabeid. Han ble funnet død etter et hjerteattakk blant sine suvenirer fra Østen mens bladet gikk i trykken.

I artikkelen fortelles det at da Wong Mau ble paret med en siameser (på den tiden hadde burmeser og siameser veldig lik type) fikk hun både siamesere og burmesere i kullet. Dette beviste at Wong Mau var en hybrid (en tonkaneser) som hadde anlegg for begge rasene.

De utførte også en rekke andre genetikkeksperimenter for å plassere burmeserens genetikk i forhold til andre varianter. Følgende kunne de bevise:

1. Burmeser paret med ensfarget katt ga kattunger med intensive, rene farger.
2. Homozygot burmeser paret med homozygot siameser ga bare burmeserliknende unger (hybrider/tonkaneser).
3. Siameserkattunger som kom fra en krysning mellom siameser og hybrider/tonkaneser var homozygote og kunne brukes i avl med rene siamesere.
4. Homozygot og heterozygot burmeser paret med sølv, shaded eller smoke produserte bare sølv eller smoke avkom.

De fant også ut at når de paret to burmeserhybrider med hverandre fikk de kattunger med tre forskjellige pelsvarianter: En lys variant som var ren siameser, en mørk variant som var ren burmeser og en mellomfarget som var hybrid/tonkaneser.

Dr Thompson og hans team beviste følgende:

1. Burmeseren er en helt ny, ren rase. Den er ikke en mørk variant av siameser som man trodde til å begynne med.
2. Burmeser paret med burmeser ga kun burmeseravkom.

Burmeseren er antakelig det første tilfellet av at et godkjent rasekattoppdrett stammer direkte fra arbeidet til et team av profesjonelle genetikere. Og det senere arbeidet med å frambringe andre fargevarianter har vært basert på sunne genetiske prinsipper.

Wong Mau er stammor til våre dagers burmesere verden over. Dr Thompsons stamnavn var Mau Tien. I 1936 ble rasen godkjent av det amerikanske katteforbundet CFA. I 1942 ble det importert tre nye katter fra Rangoon til USA, men bare en av dem, Tangyi, kan man finne igjen i burmeserstamtavler. Hun skal ha vært en unormalt mørk hybrid. Importør var Mr Gay Fisher som også føyde til sitt stamnavn, slik at denne katten er å finne igjen som Tangyi of Forbidden City.

I 1946 gjorde en del burmesere suksess på utstillinger, men i 1947 fikk oppdrettet en knekk ved at CFA trakk tilbake godkjenningen. Det er vanskelig å si hvor stor skade dette gjorde, og en kan bare spekulere seg fram til årsaken for tilbaketrekkingen.

Oppdretterne hadde bare kommet noen få generasjoner fra Wong Mau, og den nødvendige kryssingen med siamesere førte til at det var svært få eksemplarer av rene burmesere. Det fantes flest hybrider. Fra artikler fra den tiden kan man lese seg til at en del av oppdretterne hadde problemer med å skille de rene burmeserne fra hybridene, og at hybrider ble solgt som rene burmesere.

I ti år var burmeserne utelukket fra CFA. Det mest interessante ved denne situasjonen var at de fortsatte å oppdrette burmesere. Det viste seg faktisk at utelukkelsen førte til at enkelte oppdrettere gikk enda hardere inn for å opprettholde og forbedre burmeserstammen. Mrs Warren med Casa Gatos, Mr Estes med Pagoda og Mr Fisher med Forbidden City var meget virksomme på denne tiden. Hele 25 nye oppdrettere begynte med burmesere med katter fra disse tre oppdretterne.

14. desember 1957 ble igjen burmeseren godkjent av CFA, og i 1958 registrerte Mr og Mrs Chartier stamnavnet Mizpah som skulle bli berømt verden over. Fra dette oppdrettet kom det en rekke vakre burmesere som gang på gang gikk til topps på utstillinger.

Grunnleggerne av burmeseroppdrettet i Storbritannia var Sidney og Lilian Frances med stamnavnet Chinki. De var godt kjent innen siameserkretser, han for sine artikler og hun for sitt oppdrett. Det krevde mye optimisme og pågangsmot for å etablere en ny rase ved import. Karantenesituasjonen var mye dårligere den gang og den store forandringen i klimaet gjorde at burmeserne lett ble syke.

Lilian Frances importerte tre voksne katter i 1949 fra California, to hunner og en hann. Kattene satt i karantene i Tamworth i Staffordshire. En av hunnkattene fikk kattunger mens de satt i karantene, men grunnet forkjølelse døde hele kullet. Hun fikk et nytt kull etter karantenen, og disse tre importerte kattene ble starten på burmeseroppdrettet i England.

Hannkatten, Casa Gatos da Foong, ble vist berettiget oppmerksomhet da han ble stilt ut for første gang i 1949. Han ble vist fram på TV, og ble satt stor pris på, ikke minst på grunn av sitt gode gemytt.

På 1950-tallet ble de brune burmeserne satt pris på, og vist fram på utstillinger. Dessverre på grunn av at CFA hadde utestengt burmeseren var det engelske forbundet GCCF skeptiske til å godkjenne rasen. De forlangte minst tre generasjoner oppdrettet i England før de ville registrere dem. Dette greide de i 1952, og rasen ble godkjent med oppdrettsnummer 27, og med en standard som var basert på den amerikanske.

De første oppdretterne i England hadde flere problemer å kjempe med: Hvite flekker, haleknekk og grønne øyne, burmeseren skal ha gule øyne. Dessuten var også burmeseren mye plaget av luftveisinfeksjoner, særlig hos kattunger. Flere katter ble derfor importert fra USA for å styrke stammen.

De første burmeserne som kom til Norden var hannen Nilgiris Burea Turea og hunnene Pussinboots Fudge og Omaheeni Bella. Alle tre ble importert i 1957 fra England av svenske Brita Axelsson (senere Kastengren), som den gang var generalsekretær i FIFe.

Nilgiris Burea Turea gikk til Martin Hammer (Løvdalens) i Stockholm, Omaheeni Bella gikk til Maien Svenningsen (Mokka) i Oslo, og Pussinboots Fudge beholdt Brita Axelsson (Sapinette) selv. Så vidt jeg vet ble det aldri oppdrettet burmesere under stamnavnet Sapinette. Martin Hammer overtok etter hvert Pussinboots Fudge. Disse te kattene regnes som stamforeldre til de fleste nordiske burmesere.

Omaheeni Bella ble første gang stilt ut i Håndverkeren i Oslo 16. desember 1957 for den danske dommeren Lis Langberg. Hun ble uten vanskeligheter utstillingens beste ungdyr blant ca 130 katter. Dommeren mente at denne henrivende burmeseren var en meget fin representant for denne nye rasen. I 1958 fikk hun sitt første kull.

Utover på 1960- og 1970-tallet økte interessen og populariteten til burmeseren. Mange nye oppdrettere etablerte seg. Og i disse tiårene var det også en stor interesse for å eksperimentere med nye fargevarianter.

Til å begynne med fantes burmeser stort sett bare i brunt, men etter hvert dukket det opp blå kattunger i kullene som en naturlig følge av dilusjonsgenet som fulgte med siameserparingene i sin tid. Allerede på 1950-tallet var det kjent at det fantes blå burmeser. I 1960 ble blå burmeser godkjent i både GCCF og FIFe.

Allerede i 1959 ble det også født sjokoladefarget burmeser i USA. Denne fargevarianten skapte en del problemer fordi CFA ikke uten videre ville godta nye fargevarianter. Som en følge av dilusjon og sjokoladegen kom det også etter hvert lilla burmesere. Begge variantene ble etter hvert anerkjent og ble i Amerika kalt henholdsvis ”champagne” og ”platinum”. Blå, sjokolade og lilla kom som en naturlig konsekvens av bruk av siameser i rasens første etableringsår.

I 1964 kom det kjønnsbundne røde genet inn i burmeserstammen. Det skjedde ved at en blå burmeserhunnkatt rømte og paret seg med en rødtabby korthårskatt. I kullet hun fikk ble det født en meget vakker og elegant skilpaddefarget katt som fikk navnet Wavermouse Galapagos. Like etter ble det i et planlagt kull etter en brun burmeser hunn og en rødmasket siameserhann født en skilpadde hybrid/tonkaneser som ble brukt videre i avl. Også flere linjer ble etter hvert etablert og det ble arbeidet med å renavle de kjønnsbundne fargevariantene som nå omfatter rødt, creme og alle skilpaddevariantene. Engelske Robine Pockoc med stamnavnet Pussinboots ble kjent for å ha vært den drivende kraften for finavling av disse fargevariantene.

Først på midten av 1970-tallet kom de første røde og creme til Norge. Siden den gang har disse fargevariantene blitt så foredlet at de har alle burmeserens kjennetegn på pelskvalitet og jevn farge uten markeringer. Burmeserens pels skal ligge tett inntil kroppen og se ut som vått selskinn. Øyenfargen skal være gul på alle fargevariantene, og nettopp øyenfargen kan trolig være den største utfordringen. Ofte kan de gå over mot grønt, eller ha en grønn ring i det gule.

Burmeseren har aldri vært en stor rase, men har alltid hatt sine trofaste beundrere og oppdrettere. Deres representasjon på utstillinger har også vært litt opp og ned, men for tiden er det en merkbar oppgang med en økende utstillingsinteresse. 

Burmeserens personlighet og lynne er helt spesielt. Den eier en psykisk styrke og utholdenhet som man sjeldent ser hos andre katteraser. Ved siden av dette er den fantastisk kjælen og vennlig, for ikke å snakke om intelligent! Dens oppfinnsomhet og nysgjerrighet fører til mange artige episoder.