Norsk Rasekatt Klubb av 1938

NORAKs stiftelsesdato var 3. juni 1938. Stedet var Humlen restaurant i Oslo, og klubbens program ble notert på et løst ark. Tilstede på dette første møtet var Haldis Rohlff, og flere andre med rasekatter.

Tekst Lisbeth Falling

Foranledningen var at de nettopp hadde vært vitne til at folk med rasekatter ikke var ønsket i styret i den andre eksisterende klubben, Kattevennenes klubb. I denne klubben rettet man seg mer mot å redde forvillede katter, og de mente at de som hadde rasekatter ikke var ekte kattevenner.

Slik startet det som ble den aller første rene rasekattklubben i Norge, og som også ble «mor» til flere nye klubber etterhvert, og bredte rasekattinteressen ut i Norge.

Det ble et opphold i utviklingen av katteklubben i krigsårene, og det er lite dokumentasjon som forteller noe om utstillinger og aktiviteter på resten av 1940-tallet, men det finnes en del bilder av rasekatter, bl.a. siamesere. Og den viktigste begivenheten var at det (den gang) europeiske forbundet, FIFe, ble stiftet i 1949. NORAK ble medlem av FIFe i 1951.

Haldis Rohlff hadde chinchilla persere, og stamnavnet hennes var «av Teheran». Hun utdannet seg til dommer, og avla etterhvert eksamen for alle raser.

Utover på 1950-tallet var det en god del utstillinger, og folk stilte ut både i Stockholm, Oslo og København. Den vanligste reisemåten den gangen var toget, og ofte kunne noen klubbmedlemmer ta med seg katter for andre, slik at ikke alle eierne reiste. Vi vet ganske mye om denne tiden, fordi NORAK ga ut et eget medlemsblad, Våre Katter. Det var et profesjonelt utformet tidsskrift med farget forside, og fine bilder. Det ble også solgt i løssalg i Narvesen-kiosker på Øst- og Vestbanen togstasjoner i Oslo. I 1951 kostet bladet 60 øre. I 1957 hadde det steget til kr. 1, 25. Det kom ut seks ganger årlig, og i abonnement kostet det kr. 6.

Av raser som var tilgengelig på denne tiden kan vi nevne, siameser, russian blue, abyssiner, europeisk korthårskatt, perser i flere fargevarianter, hvorav hvit, svart, creme og blå var ganske vanlige. Også burmeseren gjorde sitt inntog i Norge mot slutten av 1950-tallet.

I 1956 hadde det blitt etablert en avdeling i Bergen som etterhvert skulle bli egen klubb: Bergen Rasekatt Klubb (BERAK), og i 1958 ble Vestfold Rasekatt Klubb (VERAK) stiftet.

På begynnelsen av 1960-tallet var det en del konflikter mellom sterke personligheter i NORAK som førte til at klubben delte seg, og noen gikk ut av klubben og dannet sin egen klubb. Problemet var også at en av dem som gikk ut tok med seg hele rasekattstamboken med registreringer helt tilbake til 1938. Det hele bunnet i en uenighet om lovligheten av generalforsamlingen i 1962. Det ble hevdet at bare en engere krets hadde blitt innkalt, og at en del medlemmer ikke ble kalt inn fordi de ikke hadde betalt medlemsavgiften, og derved ikke var å anse som medlemmer.

De fornærmede stiftet Rasekattklubben Norge, hvorpå NORAK stevnet dem for å ha stjålet stamboken. Saken verserte i rettssystemet i fem år. Stamboken ble aldri tilbakelevert, og saken ble deretter henlagt.

NORAK måtte rekonstruere stamboken ved å be om kopier av folks stamtavler, og reise til Linköping i Sverige for å sjekke ut med FIFes generalsekretær, som den gang holdt til der. En del av de aktive som hadde forlatt NORAK kom også etterhvert tilbake, fordi de skjønte at det ikke ble noen framtid på den nye klubben.

Det var Helén og Carl-Fredrik Nordane som var ledende i NORAK på denne tiden, og som tok grep for å etablere stamboken på nytt.

I 1963 var Carl-Fredrik Nordane tilstede på FIFe’s generalforsamling, uten å ha stemmerett, fordi det var oppstått interne problemer i Norge. Han fikk beskjed om å danne et forbund i Norge som kunne delta året etter. Dette førte til at Norske Rasekattklubbers Riksforbund (NRR) ble stiftet i 1963 med tre medlemsklubber: NORAK, BERAK og VERAK. Året etter stilte Nordane som delegat fra NRR for første gang.

På denne tiden kunne man reise fritt i Europa med katter. Helén og Carl-Fredrik Nordane reiste ofte på utstillinger langt av gårde og hadde med seg 8 – 10 katter, både egne og andre klubbmedlemmers katter. De reiste som oftest med toget, og kattene måtte stå i godsvognen. De hadde av en eller annen grunn ikke lov til å gå til godsvognen før de hadde passert grensen til Sverige. Da fikk de lov til å se til kattene og gi dem mat og vann.

NORAK arrangerte flere store utstillinger i Oslo på denne tiden, og etterhvert ble Folkets Hus på Youngstorget fast lokale for både utstillinger og kattemøter.

Helén Nordane har tidligere fortalt at hun husket særlig godt NORAKs 30-års jubileumsutstilling i 1968. Det kom flere tyske utstillere, blant annet en dame som hadde med seg 24 siamesere! Det var også første gangen Alva Uddin (som da het Lundegaard) stilte ut i Norge. Hun stilte ut et perserkull i flere farger. Alva Uddin ble siden både president i SVERAK og FIFe gjennom en årrekke, og har betydd mye for kattesaken.

kom til, og det var stor aktivitet både med oppdrett og utstillinger. I denne tidsperioden ble det også utviklet mange nye raser og fargevarianter. Kattesaken gikk fra å være en helt særegen interesse og hobby for bedrestilte fruer til å bli populær blant det bredere lag av folket.  

Utstillingene ble mer åpne og systematiske, tidligere var det hemmelig bedømmelse på egne dommerrom, nå kunne folk få følge med på hvordan dommerne bedømte kattene.  

For NORAK har Wenche og Rolf Halvorsen hatt en særdeles viktig betydning, han som leder gjennom svært mange år, men også Wenche Halvorsen har hatt mange verv i styret. Og de har brukt mye av sin tid for å skape hyggelige medlemsmøter i NORAK, også ved å invitere til fester og møter hjemme hos dem på Nesodden. Hele familien Halvorsen har vært en sterk ryggrad i klubben.

Nå er det nye krefter som har tatt over med Eva Dahl Eide som leder – noen år allerede, og hun har satt sitt moderlige preg på klubben, i klubbens ånd med omsorg for medlemmene. Vi som er medlem i NORAK har mye å glede oss over.