Den lille kattesoldaten
Tekst Lisbeth Falling, illustrasjon Eva Aase
I landet Kattemania hadde det i uminnelige tider hersket bare fryd og glede. Det rant av melk og honning, og fisk var det mye av. Et katteliv var rikt og gledefylt. Familier ble stiftet og kattunger født. De hadde en elsket kongefamilie som styrte landet med klok rettferdighet. Kongefamilien var av fin avstamning fra det eldgamle landet Persia. De hadde runde hoder og silkehvite pelser med oransje øyne. Det var slik i Kattemania at kongen eller dronningen ble valgt av kattefolket for 20 år av gangen. Forrige kongefamilie var siamesiske, og slik gikk det på rundgang mellom landets kloke familier.
Samfunnet var velordnet, alle hadde sine oppgaver og de hadde en velutviklet kattehær. Skjønt det var så lenge siden landet hadde vært truet av fiender at de nesten hadde glemt hvorfor de måtte ha en hær. Men som de pliktoppfyllende kattene de var holdt de hæren sin ved like. En kan jo aldri vite…
En mørk og regnfull senhøstkveld hørte de trommer i det fjerne. Det var en truende og skummel lyd. Alle de små kattebarna som akkurat hadde fått kvelds og lagt seg i sitt lune rede spisset ørene og kjente hårene reise seg på kroppen.
Lyden kom stadig nærmere og økte i styrke, nå hørte de også trampende poter. Hva var dette? Noen katter som oppholdt seg i utkanten av landet og var såkalte gatekatter, snek seg nærmere lyden og fikk skrekkslagne se hvilken fare som nå truet landet. De tok halen på nakken og ilte mot kongens slott og hærens hovedkvarter. Heseblesende nådde de fram og hikstet fram:
– Rottekongens hær står utenfor din dør, Herre Konge! Det er tusenvis av dem.
Kongen ga straks ordre om at hæren skulle mobiliseres for å drive rottehæren tilbake. Men før hæren kom i stilling rakk rottene å gjøre stor skade. De for forferdelig fram, spiste opp matlagre, voldtok de kattedamene de kunne komme over og drepte så mange som mulig før de stakk husene i brann. I løpet av kort tid sto Kattemania i brann.
Da kattehæren endelig mobiliserte med våpen i hånd var de ikke nådige. Med sorg i hjertet så kattesoldatene hvordan deres landsbyer var lagt øde og venner, familie og kjære lå døde. De gjøv på med sine sverd og hugg ned alle rotter de så, men rottehæren var stor og rottene var fandenivoldske krigere.
Kampene varte i mange dager og mange uker. Mange måtte bøte med livet både blant Rottekongens og Kattekonges krigere, og Kattemanias befolkning led stor nød. Men fortsatt holdt Rottekongens hær stand.
Kong Leopold, Kattemanias konge, holdt krigsråd med hærens ledere for å finne en utvei. Situasjonen så håpløs ut, rottene herjet fortsatt og kattene led og sultet i landet de elsket så høyt.
– Vi må få has på Rottekongen, sa kong Leopold.
– Det er nesten umulig, han blir passet på døgnet rundt, sa en av offiserene.
– Da må dere finne den tapreste av våre soldater og sende ham. Det er vår eneste sjanse, befalte kong Leopold.
Hærlederne mumlet og tenkte høyt. Hvem skulle de sende ut på et slikt oppdrag? Så kom de på en som faktisk hadde utmerket seg som en snarrådig og flink soldat. Rasmus Gråpus. Om noen skulle kunne klare dette, så måtte det være ham! Han var den tapreste av dem alle.
Da Rasmus Gråpus fikk spørsmål om han kunne ta på seg oppdraget ble han med en gang fælen og tenkte: – Hvordan skal lille jeg kunne klare et slikt vågestykke? Kameratene hans roste ham som den tapre soldat han var og sa at han var deres siste håp.
Kvelden hadde senket seg over Rottekongens leir. Han gikk under økenavnet Kong Blodtørst. I leiren ble det festet og drukket og noen forskremte kattefrøkner måtte danse magedans for de slemme rottekrigerne. Utover kvelden ble det mer og mer lystig i leiren og alkoholen hadde begynt å få sin virkning. Noen av krigerne lå allerede på marken og snorket med flaska i den ene hånda og med et godt grep om en livredd kattefrøken i den andre. Etter hvert som flere sovnet snek kattejentene seg bort mot skogkanten. Til sin store glede og overraskelse så de at skogen krydde av deres egne kattesoldater.
Vaktholdet rundt kongens telt var blitt dårligere, og uten at noen la merke til det snek en grå liten kattesoldat seg bak teltet, skar det opp og løp rett mot Kong Blodtørst og stakk kniven i hjertet hans. Samtidig stormet kattehæren leiren og stakk i hjel alle rottekrigerne de fant. Da nyheten om Rottekongens død nådde de andre rotteleirene stakk de med halen mellom beina det forteste de kunne.
Kattemania ble fri rotteplagen, men befolkningen sørget og sultet. Men som det velorganiserte samfunnet de alltid hadde vært, klarte de etter forholdsvis kort tid å stabilisere situasjonen og reparere skadene.
Rasmus Gråpus ble hyllet som den tapreste av dem alle i den store rottekrigen. Han fikk Kong Leopolds gullmedalje for sin innsats og ble utnevnt til offiser. Portrettet hans henger ennå i Kattemanias slott selv om det nå er svært lenge siden dette hendte.
