Blå perser – prototypen på perserkatter

Med sin betagende skjønnhet, lange, luftige pels og vakre farger har perseren vært katteelskernes favoritt gjennom århundrer. En vakker, velstelt perser har en aura av det gode liv. Den blå har vært spesielt ettertraktet og har vært omtalt som kongen blant persere. Selv Dronning Victoria av Storbritannia har eid blå persere.

Tekst Lisbeth Falling

Den blå fargevarianten ser ut til å ha vært bærende i utviklingen av perserkatter gjennom tidene. Denne fargevarianten ble fort oppdaget og raskt foredlet av de første pionerene i England. Idealet var en så lys pelsfarge som mulig. Typemessig lå alltid den blå et hestehode foran de andre fargevariantene som etterhvert også kom på banen. Når typen skulle forbedres tydde man gjerne til en solid blå.

Den blå perseren har alltid hatt sine trofaste tilhengere, og i England finnes fortsatt en levende katteklubb som har som hovedformål å arbeide med og for den blå fargevarianten. Klubben «The Blue Persian Cat Society» ble stiftet i 1901. Den var den første klubben for langhårskatter og regnes som grunnlegger av The Governing Council of Cat Fancy (GCCF) i 1910. På grunn av sin status som eldst, er klubben privilegert med en sikker plass i GCCFs styre.

Det var legendariske Miss Frances Simpson som grunnla klubben, og hun var sterkt knyttet til klubben resten av sitt liv. Mange kjente og velrennomerte perseroppdrettere har gjennom årene vært medlem av The Blue Persian Cat Society, spesielt kan nevnes Grace Pond, som er kjent for å ha gitt ut mange kattebøker.

Ifølge The Blue Persian Cat Society, er den blå perseren en av de eldste godkjente katteraser. Dens opprinnelse kan spores tilbake til oldtiden og antakelig har den vært å finne i det som i gamle dager ble kalt for Persia – det landet vi i dag kaller Iran. Blå persere er avbildet i flere hundre år gamle malerier, og var kjent i renessansens Italia. Den har vært katteelskernes venn i mange, mange generasjoner.

Det er ikke helt klart om de første blå ble stilt ut av søstrene Gresham i 1870-årene, eller senere av Miss Frances Simpson i 1880-årene. De første egne utstillingsklasser for blå perser ble etablert i 1889 på utstillingen i Crystal Palace i London.

Gjennom mange tiår var blå perser prototypen på perserstandarden, og ble brukt i oppdretterprogram for å gjenvinne, eller forbedre typen og kvaliteten på andre fargevarianter.

Perseren skal være en stor og solid katt med kraftig beinbygning og tykke, korte bein, sterke skuldre med et bredt hode. Hodet skal være rundt med en flat profil. Ørene skal sitte lavt og nært til hodet for å understreke hodets runde fasong. Nesen skal være kort og bred. Øynene skal være store, runde og uttrykksfulle. Kroppen skal være cobby, eller firkantet i form, med en kort hale.

Øyenfargen på solid blå skal være dyp oransje eller kopperfarget, dette gjelder også for mange andre fargevarianter. Når det gjelder pelsfargen kan den variere i nyanser fra en middels til lys sølvaktig blå. Den skal ikke være for mørk eller for grå i tonen.

I sin tid anbefalte The Blue Persian Cat Society fortrinnsvis paring med creme, blåcreme og hvitt. Engelske oppdrettere sverget lenge til dette som «renavling» av blå linjer. Før i tiden var det svært populært å importere blå persere, og selvsagt andre fargevarianter, fra England. Det var der man fant de fineste perserne. Det ble import en rekke engelske persere også til Norge på 1970- og 1980-tallet.

Inger Rui Granaas importerte en flott blå hannkatt, Morninglory Blue Phantom. Oppdretter var Gail Miller, som den gang var sekretær i The Blue Persian Cat Society.

Morninglory Blue Phantom ble stilt ut i oktober 1977 i Göteborg. Katten fikk flott resultat på utstillingen. Den gangen gikk utstillingene over to dager, og kattene var gjerne igjen i buret på natten med nattevakter som passet på. Da Inger Rui Granaas kom på utstillingen søndag morgen var katten forsvunnet!

Det foreligger et avisutklipp fra VG som hadde et stort oppslag om saken med følgende overskrift: «Gigantisk kattejakt – da norsk rasekatt forsvant i Göteborg!» Bildet som fulgte artikkelen, viste Eiwor Andersson (kjent FIFe-dommer) med «Fantomet» på armen. Katten ble nemlig gjenfunnent åtte dager etter utstillingen! Katten var like hel, og ikke en gang sulten.

Det hører med til historien at Inger Rui Granaas reiste ned i ens ærend for å hjelpe til å lete etter katten, men måtte reise tomhendt og fortvilet tilbake. I VG-artikkelen står det at seks telefonlinjer var åpne døgnet rundt. De gikk varme, fordi folk ringte og fortalte om at katter som så ut som Fantomet var sett flere steder i byen. Nervene var på høykant, fordi det dagen etter katteutstillingen skulle være en antikkmesse som ble voktet av store hunder. Det ble utlovet dusør for den verdifulle rasekatten som hadde kostet eieren kr. 7 000.

Til tross for perserkattens noe lurvete rykte hva intelligens angår, hadde Fantomet klart seg utmerket i frihet i Göteborgs pulserende gateliv. Etter å ha blitt fanget inn bodde Fantomet hos Eiwor Andersson til eieren igjen lettet kunne hente ham tilbake til Norge.

Gail Miller var fortsatt aktiv oppdretter i 2000 med blå persere, og kunne da skilte med ti generasjoner «rent blått» i stamtavlene. Dette er nok i våre dager en saga blott! Fra 1960-tallet og mot vår tid er det utviklet en mengde fargevarianter hos perseren, og det er få som jobber spesielt med bare blå perser, eller creme, blå, blåcreme. Vi ser sjeldnere disse fargevariantene på dagens utstillinger, men det er mange andre vakre varianter som vises.

Vi kan også glede oss over at perserrasens sunnhet er betraktelig øket gjennom de siste tiår, både når det gjelder trange tårekanaler, og gode pusteegenskaper. Også arvelig sykdommer som PKD, er avlet bort fra rasen, og perserkatten framstår i dag som en sunn og flott katterase. Perseren en vakker katt som stråler når den blir vist fram på utstillinger. Den kongelige arven fra mer enn 150 år tilbake er absolutt ivaretatt.