Abyssiner og somali

Abyssiner og somali er spesielle i kattefloraen på grunn av sin tickede pels. Den best kjente fargevarianten, viltfarget, som også var den først anerkjente, minner om fargen til skogens ville dyr.

Tekst Lisbeth Falling

Sammenlikning med harens pels er nærlig- gende. H.C. Brooke gjorde seriøse sammen- likninger mellom hare- og abyssinerpels i 1920-årene. Disse to pelstyper holdt ved siden av hverandre viser at det kan være vanskelig å skille dem fra hverandre. Bare ved nøye undersøkelse av underpelsen vil en se at harens pels er grå nær huden, mens abys- sinerens har varm, brun farge, hevdet han.

Ticket pels betyr at hvert enkelt pelshår har flere bånd med farge. For den viltfargede betyr det svart tupp, så brunt, svart, brunt osv. 2 – 3 fargebånd eller flere foreskriver FIFe’s standard for begge rasene. Somali kan ha flere, siden pelshårene er lengre.

Ticking er regnet som et av kattens grunnmønstre og dominerer over andre mønstre som tigré, spotter og klassisk tabby. Genet er dominant og medfører at pelshårene brytes opp i fargestriper.

Abyssiner og somali er slanktypete katter, med myke linjer og et elegant utseende. Den perfekte katt har også tufser på ørespissene, et særpreg som dessverre er sjeldent i våre dager.

Den eneste forskjellen på rasene er pelslengden. Abyssinerens pels skal være korthåret og ligge tett inntil kroppen. I eldre tider ble en plysjaktig pels foretrukket, noe som også muligens er årsaken til at langhårs- genet (som er recessivt) ble bevart gjennom historien. De kattene som hadde denne pelskvaliteten, viste seg som regel å bære anlegg for lang pels.

Ved å studere bilder av abyssinere fra flere tidsepoker kan en se at pelslengden varierte ganske mye, og at flere abyssinere fra «gamle dager» hadde en lengre og tykkere pels enn det en ser på dagens utstillingsabyssinere.

Abyssinerkattunger. Foto Lisbeth Falling.

Somaliens pels skal ha svært fine hår og være tett. Pelskvaliteten skal være veldig myk å ta på. Lengden skal være medium lang, med unntak av skuldrene hvor den kan være litt kortere. De flotteste eksemplarene har god antydning til krave og «bukser». Halen skal være godt pelset. En somali med for mye underull kan virke større og kraftigere enn den virkelig er, og kroppsformene skjules mer enn ønskelig. Det er derfor å foretrekke at man avler mot mindre underull, slik at helhets- inntrykket av katten blir slanktypet og abyssiner- looket kommer til sin rett. Mange somali har øretufser.

Somali og abyssiner er godkjente i åtte farge- varianter i FIFe, fire i den såkalte normalfargede serien; viltfarget (n), sorrel (o), blå (a) og fawn (p) og fire i sølv; sortsølv (ns), sorrelsølv (os), blåsølv (as) og fawnsølv (ps).

Abyssiner og somali er søskenraser og kan pares med hverandre. Abyssineravkom etter somalilinjer fikk før betegnelsen «somali- variant» (VAR) på stamtavlen. Dette skulle være en opplysning til dem som ikke ønsket å introdusere langhårsgenet i sine abyssiner- linjer. En slik abyssiner er likevel en fullverdig abyssiner med like konkurranserettigheter på utstillinger som abyssinere uten langhårs- anlegg, og FIFe og NRR har etterhvert fjernet VAR-merket i stamtavlene.

Mange somalivarianter er lekre utstillingsdyr med tufser på ørene og dyp grunnfarge, begge deler en arv fra somalilinjene. Noen somalivarianter kan ha ubetydelige tabby- markeringer på innsiden av forbena og ganske tydelig halsbånd – dette kan trekke noe ned i utstillingssammenheng.

Somalivariantene er uvurderlige i somali- avlen. Somalien er en forholdsvis ung rase i motsetning til abyssiner som regnes blant de eldste. De første kattene kom til Norge i 1981, importert av Kate Reinert (Sanddrop’s). Hun gjorde en imponerende innsats ved å importere flere katter fra USA og drive bevisst avl for å øke antallet somali i Norden. Des- sverre førte dette også til en svært tett innavl som vi sliter litt med i dag. Det er derfor uhyre viktig at man stadig parer abyssiner med somali for å skape flere mulige linjer og selvsagt også for å beholde korrekt type på somalien.

Den første omtalte abyssiner, kalt Zula, ble hentet hjem til England som et krigstrofé fra den såkalte abyssinerkrigen. En krig som foregikk i Abyssinia (i dag Etiopia) i Øst-Afrika på midten av 1800-tallet.

Zula ble brakt til England en gang etter 1868 av Mrs Barret-Lennard. Katten ble malt og bildet ble publisert i en bok av Dr Gordon Stables, Cats, their Points, etc, i 1874. Etter maleriet å dømme var Zula ganske annerledes enn de abyssinere vi kjenner til i dag.

Det finnes ingen sikre opplysninger om denne katten fikk avkom i England, men mye taler for at det kan ha vært innført flere liknende katter fra eksotiske strøk som britene prøvde å erobre. Som kjent er jo både perser og siameser tatt hjem til England på samme måte.

Det er i hvert fall en kjensgjerning at abyssinerliknende katter har vært høyt skattet i tidligere kulturer. Bl.a. er det funnet et bilde i en egyptisk grav som kan tidfestes til 1450 før Kristus. Flere heller da til den teori at abyssineren opprinnelig stammer fra Egypt. Det er fullt trolig at viltfargede, tickede katteraser har hatt livets rett i afrikanske omgivelser. Det er også gjort undersøkelser som tyder på at sammenliknbare kattetyper er funnet i andre områder som India og Hellas.

H.C. Brook forteller om en utstoppet katt han studerte på Natural History Museum i London i 1920-årene. Den var klassifisert som en sudanesisk villkatt (felis ocreata). Den hadde rustrød farge, slank bygning med slanke lemmer med lette markeringer på hale og ben. Den minte H.C. Brooks om en av datidens abyssiner champions med utmerket farge, men ikke så bra ticking. Han hevder videre at på de eksemplarer av katter han studerte observerte at striper i noen individer degenererte til vage spotter som igjen endret seg til spetter eller marmorering.

Et fenomen han også hadde funnet hos tidligere abyssinere. Han hevdet også at han fant flere tickede skinn på the Great Wembley Exhibition, det var villkattskinn fra Afrika som liknet svært på pelsfargen til en abyssiner.

Det er også godt dokumentert at det fantes såkalte bunny-katter i England som var brune, tickede katter med grovere utseende enn dagens abyssinere. Disse skal også ha vært kalt for British Ticks i tidligere registre i engelske katteklubber ved århundreskiftet 1800/1900.

Det vi kan konkludere med er at abyssineren er et resultat av dyktig engelsk avlsarbeid på slutten av 1800-tallet og gjennom 1900-tallet til glede for oss rasekattentusiaster den dag i dag. En arv vi forplikter å forvalte på beste måte.

Den første abyssineren kom til Norge i 1955. Den het Snorrehus Fennimore, og var eid av Carl Fredrik (Freddy) Nordane. Den var født 1. mars 1955. Far: Heatherpine Pharoah. Mor: CH Nigella Fern. Oppdretter var Karen Schmidt fra Stockholm. I et intervju fra 1996 i NORKATT, NORAKs medlemsblad, forteller Helén Nordane, Freddys kone, følgende:

«Freddy var vel den første som begynte oppdrett med abyssinere i Norge. Den første katten hans het Snorrehus Fennimore, hun kom fra Sverige. Freddy hadde vel en 3 – 4 kull på henne. Han beholdt ingen unger selv, fordi det var stor etterspørsel etter abyssinerunger. Det var bare Freddy og Fennimore. Da Fennimore var ni år gammel, forsvant hun under tragiske omstendigheter, og vi antar at hun kan ha blitt overkjørt. Freddy var utrøstelig!

Den gang var det vanskelig å drive med abyssiner, fordi det var lite avlsmateriale og mange abyssinere hadde hvite flekker i brystet, eller andre steder på kroppen. Den første hannkatten vår, kan vi vel nesten kalle for «abyssiner og hvit». Han hadde mange store, hvite flekker på magen, halen og brystet. Han var slett ingen avlskatt. Han het Bess av Drotten. Bessegutt, kalte vi ham. Han var en fantastisk katt!

Så kom den amerikanske katten Parkans Tiy, som hadde vært i Danmark først. Hun fikk ikke unger, og den danske eieren ville derfor ikke ha henne lenger. Hun var da seks år gammel! Vi overtok henne og paret henne med fine hannkatter – det gikk som en drøm! Hun fikk 4 – 5 kull.

Tiy var en premiekatt, og det visste hun. Hun var liksom så «høy på labben», at hun omtrent ikke nådde ned på gulvet. Hun vant og vant.

Vi hadde også en liten abyssiner som vi kalte Småttet, Barbosa el Sana. Hun kom fra Danmark og hadde veldig flott stamtavle. Hun var ingen toppkatt på utstillinger, men ga likevel veldig fine unger. Vi beholdt en unge etter henne, Bisbis el Badari. Disse kattene utgjorde oppdrettet vårt.

Parkans Tiy vant overalt. Vi bare satte henne i buret og gikk oss en tur. Da vi kom tilbake var buret fullt av medaljer, kokarder og premier. Vi ble så vant til dette, at vi trodde det skulle være sånn. Folk sa gjerne: «Kommer du med Tiy, da kan vi andre la være å stille ut». Men så var det en gang i Stockholm, vi satte som vanlig katten inn i buret og tok en tur på byen, men da vi kom tilbake fikk vi nesten sjokk! På buret hang det bare en bedømmelse, ingen sløyfer! Etter den gangen ble det litt mer spennende å stille henne ut.

En annen gang vi stilte henne ut i Göteborg, ble hun også slått. Konkurrenten var mye større, det var noe mer staslig over henne, min Tiy var liksom bare søt. Konkurrenten vant over min katt. Noen sa: «Nei, men for en skam, Tiy er da mye bedre! Dommeren har ikke greie på å dømme».

Dagen etter var det premieutdeling. Katten som vant ble holdt stolt fram på scenen, da lyste det en hvit flekk midt i brystet på vinneren. Eieren måtte ha farget flekken med te eller noe liknende, og så hadde katten slikket dette av seg i løpet av utstillingen. Den hendelsen synes jeg var litt morsom.»

Helén og Carl-Fredrik Nordanes katter ble ganske gamle: Bessegutt ble 19 år, Tiy og Småttet ble 17 og Bisbis ble 18. Den siste katten døde i 1989. Siden hadde ikke Helén Nordane katter fordi hun var en svært aktiv dame som reiste mye.

Sorrel somali kattunge.

Somaliens historie er nært knyttet til abyssine- rens. Det recessive langhårsgenet har eksistert i mange abyssinerlinjer antakelig helt fra rasens tidlige barndom i England, men kattunger med lang pels ble enten solgt som irregulære abys- sinere og ikke-utstillingskatter, mens andre trolig kan ha vært brukt videre i avl bak lukkede dører.

Erfarne oppdrettere må ha oppdaget at de langhårede ville gi kattunger med den etter- lengtede plysjpelsen som var svært attraktiv på abyssineren.

Langhårsgenet fulgte selvsagt med katter som ble eksportert til Amerika. I 1967 ble genet for alvor oppdaget og amerikanerne startet et møysommelig arbeid for å finne fram til mulige langhårsbærere.

De lykkes med sitt arbeid og klarte gjennom 1970 og -80 årene å bygge opp en flott stamme med somalikatter, og rasen ble etter hvert godkjent i CFA.

Abyssineren har sitt navn fra sitt opprinnelses- land. Etiopia (tidl. Abyssinia) grenser til Somalia og derav har vi navnet somali på den lang- hårede abyssineren.

Rasen ble etter hvert meget populær og den første som importerte rasen til Europa var, Jutta Broisch fra Tyskland, som fikk en hunn og en hann fra Amerika i 1977. Etter hvert ble rasen også godkjent i FIFe. I 1981 kom den første somali til Norge. Den flotte hannkatten Foxtails Big Sky (oppdrettet av amerikanske Patricia Nell Warren) var en sensasjon, han vant mange beste-titler og ble også Årets Katt i 1984.

Til å begynne med hadde abyssiner og somali litt forskjellig standard i FIFe, og somali konkurrerte sammen med semilanghårs- kattene i kategori II på utstillinger. Dette førte dessverre til at rasen etter hvert utviklet seg mot en større og tyngre katt enn abyssineren med vektlegging på stor pels. I 1990 endret FIFe dette og ga begge rasene helt identisk standard.

H.C. Brooke: The Abyssinian Cat (1929). Ligger på internett.

Helen og Sidny Denham: Child of the Goods (1951). Ligger på internett.

Patricia Nell Warren: Somalikatten – den langhårede abyssineren (1977). Denne artik- kelen sto første gang i KATTEN VÅR nr. 46 – 1978 og er publisert på nytt i Kattekatalogen (1998). Artikkelen ligger også på internett.