
Rasekatter siden 1977
Intervju av Sigrid C. Saxegaard, 62 år, med stamnavnet Shapur – www.shapur.net
Tekst Lisbeth Falling
Sigrid C. Saxegaard bor i Sola kommune med sin mann, Odd A. Kristiansen, som også er bitt av katteinteressen. Hun er med i RORAK, Norske Birmavenner, Sibirkattens venner og Sibir og Nevaringen. Hun jobber som lærer i barneskolen i Stavanger kommune, men nå tar hun ut AFP, og jobber litt redusert.
Sigrid forteller videre:
Vi har tre barn hver, og 14 barnebarn tilsammen, fra 0 – 17 år. Mine tre barn er oppvokst med huskatt, og hellig birma. Julie har to sibirkatter, Caroline har en
neva masquerade, og Andreas har ingen katt – foreløpig.Jeg er født i Colorado, USA, i 1961, fordi min far studerte og jobbet der i fem å r. Vi hadde ikke katt der, og vi flyttet litt rundt i staten, men naboer hadde. Jeg kan så lenge jeg kan huske, vært glad i katter.
Vi flyttet tilbake til Norge, og jeg er deretter oppvokst på Bekkelaget i Oslo. Der hadde vi bå de huskatt og hund. På midten av 70-tallet, hadde min mor lyst på rasekatt, og derfor kjøpte mine foreldre en lillamasket siameser hunnkatt.
Var rasene annerledes den gangen?
Siameserne så veldig annerledes ut da, i forhold til nå . Bl.a hadde de mindre ører. Jeg var bare 16 å r, men jeg leste meg opp på rasen, og hadde lyst til å få et kull på henne. Mine foreldre var ikke interesserte, så det var jeg som må tte ordne alt. Jeg meldte meg inn i NORAK, søkte om stamnavn, og fikk lå ne en hannkatt. Slik ble Shapur registrert som stamnavn – i 1977 (uten prefiks).
Hvordan var det å stille ut på 1970-tallet?
Katten Sheeba, fikk tre kattunger, og det ble F-kullet, Fama, Felix og Frosty. Jeg husker at jeg solgte dem for 600, – per stykk. Jeg stilte bå de moren og kullet på utstilling i Moss, og sydde burpynt. Jeg stilte Sheeba og en gang til, på Folkets hus, i Oslo. Det var utstilling over to dager, og det var assistentene som hentet til og fra buret. Alt var nytt og gresk for meg, og jeg fikk lite hjelp, kan jeg huske. Jeg stilte ikke flere ganger, for jeg kjente ingen, og det ble skole og studier som fylte fritiden fremover.
Når kom den første birmaen?
I 1985, fikk jeg katt igjen, fra Dyrebeskyttelsen, da min mann og jeg flyttet til Stavanger. Den hadde vi i mange å r, og det ble og noen kull etterhvert. Deretter fikk vi en kastrert hannkatt, vi kalte Grå pus. Men i 2004, kjøpte jeg min første birma fra Notodden, etter at en venninne av meg introduserte meg for rasen.
Caroline, min yngste datter og jeg, dro på utstillinger, sammen med venninnen min, og etterhvert ble jeg kjent med flere kattefolk. Vi ble medlem i RORAK, og var på medlemsmøter. Vi anskaffet oss flere katter, også vå r egen avlshann, som vi hentet i Stockholm. Vå rt første birmakull kom i 2006, og siden har vi hatt mange kull. Jeg fikk og noen fôrverter/venner, som hjalp meg med å utvide oppdrettet.
Vi dro endel på utstillinger, bå de i Norge, og i utlandet, og fikk mange gode kattevenner.

Har du hatt mer enn én rase? Hvilke erfaringer har du med de ulike rasene, og hvordan var de å ha sammen?
I 2008 kjøpte Odd og jeg en bengal, for vi hadde sett disse på utstilling, og syns de var så flotte. Vi holdt på med bengal i ca. 10 år. De var flotte katter, men tok veldig stor plass i huset, og var en krevende rase. Ikke alle gikk overens med birmaene vå re, og derfor bestemte vi oss for å omplassere de siste vi hadde igjen.
I 2021 fikk vi Sibirkatt i huset. Før det hadde begge døtrene mine fått seg sibir og neva. Jeg kjøpte en flott golden hunnkatt av Marta Ziemianska, og den har vunnet mye på utstilling. Etter det har jeg kjøpt to sibirhunnkatter til av henne, og i april i år, dro Odd til Tsjekkia for å hente hjem ny sibirgutt.
Marta har vært en god mentor for meg, og hjulpet meg med gode rå d underveis. Vi drar på mange utstillinger fortsatt, bå de i Norge og i utlandet. Hvis vi drar langt vekk, kombinerer vi ofte med noen ekstra dagers ferie, og ser mer av landet enn kun en hall. Vi har vært i tilsammen 12 land, bl.a Tyskland, Italia og Romania. I vinter ferien i år, bodde vi hos kattevenner i Sveits, var på utstilling, og på sightseeing i alpene. Kan anbefales!
Birmaene og sibirene er ganske like i temperament, og går godt overens. Men fremdeles har jeg flere birma som bor hos fôrverter. Vi har et stort hus, med kattegå rd og innglasset terrasse, men jeg ønsker ikke å ha for mange katter hjemme – for å ha nok tid til å ta oss av dem, og med hensyn til smittefare.

Har du opplevd sykdom på katter, eller andre vanskelige ting?
For ca. 10 å r siden, fikk vi bå de Tritrichomonas og Giardia, i oppdrettet. Det var veldig krevende, og vi må tte behandle og isolere katter, vaske hus, tak og vegger. Ta ting i badstua (hos venner), i fryseboksen osv.
Heldigvis fikk vi god oppfølging av en veterinær på Bryne, som importerte medisin fra USA, og som behandlet alle avføringsprøver selv. Og alle kattene ble friske. Men, det tok flere måneder.
Jeg har og mistet noen katter i FIP, og det er nok noe de aller fleste oppdrettere opplever. Heldigvis er det en stund siden nå .

Hva er det beste du har oppnådd/utrettet i ditt oppdrett?
De aller fleste utstillere higer vel etter Best in Show, og i starten da jeg stilte, var det lite av dette. Men etterhvert har vi vunnet litt, bå de med birma og sibir. Den birmaen fra mitt oppdrett som har vunnet mest, en nok Shapur Angel, SBI b 21, som ble solgt til Marjukka i Finland, i 2013. Hun er blitt NW, SW, NSW, BW. Og hun ligger langt bak på den svenske birma-hannkatten jeg har nå. Sibiren som har vunnet mest er Gaya Max od Krolowych. Hun er JW, DVM, og har tatt mange BIS. Hun er blitt BOB i kat 2, og BOB total i Danmark i år.
Nå har hun kull, vårt første sibirkull her hjemme på Sola.
Hva er din oppdretterfilosofi?
Gå på utstilling, snakk med andre oppdrettere, få rå d, diskuter, sjekk stamtavler, sykdommer, og vær ydmyk. Det finnes lite fasitsvar, og ikke snakk ned andres valg. Og man lærer stadig nye ting, ny forskning, nye raser osv. Jeg er ikke glad i restriksjoner, men samtidig skal man ikke drive «fabrikk». Man skal kunne stole på at kattungekjøpere og oppdrettere ønsker det beste for katten. Jeg velger å følge magefølelsen, og snakke med folk.
Mine fôrverter er god hjelp i oppdrettet, og jeg er veldig bevisst på å følge dem tett opp når de har kull, og komme med positive tilbakemeldinger. Når jeg selger til nye oppdrettere, syns jeg det er givende å være mentor, dersom de ønsker.
Hva er ditt ønske for kattesaken og hobbyen vår for framtiden?
Angå ende ønsker fremover, hå per jeg at kattens status blir hevet, og at katter skal leve gode liv, enten som kosekatter, eller i oppdrett. Noen raser må ikke bli for ekstreme, slik vi har sett eksempler på blant hunderaser. Dommerne har et særlig ansvar her, og ikke oppfordre til det ekstreme f.eks på persere.
Selv hå per jeg å fortsatt drive oppdrett på birma og sibir, de klart vakreste rasene som finnes (subjektivt), og at Odd og jeg fortsatt drar på utstillinger, og treffer gode kattevenner.