
Yoda, går det an å gjøre mer?
Tekst og foto Frødis Husøy
Det er lenge siden jeg har ytret mine meninger til dere, og for dere som synes det er ok å lese mine noe sære betraktninger om livet som katt hos mennesker, så beklager jeg det. Dere som ikke liker å lese om meg og mine tanker – kan jo bare la være.
De har ikke blitt mindre, færre eller mildere med tiden som har gått. De har heller blitt mer – slik som meg. Men det skjer liksom ikke så mye nytt og uopplevd liksom.
Jeg har blitt ett år eller mer – mer. Jeg har blitt mer rundt magen, ettersom jeg ikke beveger meg såååå mye mer. Jeg har jo gjort det meste før, eller det trodde jeg i hvert fall. Og av og til later jeg som om det ikke er noe nytt selv om det er det. Det heter å bli voksen på menneskespråk tror jeg. «Fake it til you make it» hørte jeg mammamennesket si her en dag – så det gjør jeg mye mer enn før.
Selv om jeg har blitt mer – så har andre blitt mindre. Bolla ble først mer – mye mer – og det kom 6 små, og så ble hun mindre – mye mindre igjen. Willie har to baller mindre, og får nå gå mer ute, nesten så mye han vil faktisk. Og det er mye mer enn før. Og Menja – som en stund så ut til å bli som meg – altså mer rundt magen – hun ombestemte seg visst. Eller jeg tror noe gikk galt, for det ble veldig trist stemning her en dag og Menja luktet litt rart. Hun og mammamennesket var på badet en stund. Abort hørte jeg nevnt, og det betyr visst at det ikke ble kattunger likevel. Og Menja ble mindre igjen og spretter rundt som vanlig.
Dagene går til vanlige sysler, men av og til så stopper verden opp og jeg funderer litt. Jeg hører jo, og observerer så mye.
Som her en kveld da jeg funderte på hvorfor det ble hentet frem mye greier og mammamennesket skulle se på tv mens hun lå på gulvet.
Dama på tv gjorde masse greier med armer og bein i rare vinkler, og mammamennesket prøvde å gjøre det samme, og jeg prøvde å vise at dette kunne da jeg og – og at den matta som lå på gulvet godt kunne brukes som klorestativ (selv om det da spratt små biter av den rundt om). Jeg ble visst i veien, så da satte jeg meg like godt foran hu dama på tv og viste alternative måter å se på tv på… Og jeg vet nemlig at om jeg setter meg foran TV, eller strekker meg opp på skjermen – så får jeg full oppmerksomhet. Og det virket også nå. Selvsagt.

Jeg tror årsaken til styret på matta var at «nå må vi gjøre noe for å bli mykere» ifølge de på to bein. Jeg ser jo slett ikke det problemet, jeg er myk nesten over alt jeg…
Jeg funderer også av og til over hva de – altså menneskene – tenker når de kjøper nye ting til oss. Den ene dagen får vi senger som er så myke at det føles nesten som hotellsenger, og den andre dagen kommer de med noe papp-greier? Det verste er at begge er jo gode å ligge i, men papp-greia er best å klore på og det ser ut til at den har vi LOV å klore på, i motsetning til sofaen eller stolene som står rundt om. Det er ikke alt man skal forstå.
En kveld funderte jeg på hvordan verden kan være så vakker – og samtidig så grusom. Jeg satt i vinduet mitt og kikket på solnedgangen, som var ufattelig vakker denne kvelden. Det hadde vært en fin tidlig høstdag, menneskene hadde helg, vi var litt ute og jeg overvåket arbeidet med å rydde i noen blomsterkrukker og sånne små greier rundt huset. Da kvelden kom og vi skulle meditere litt på sofaen etter middag, så ble himmelen helt rosa, og lilla og gul og bare WOW.

Jeg satt lenge da og kikket ut. Mett i magen, varm og veldig høyt elsket. Jeg vet jo at jeg har det fryktelig godt her jeg bor. Men jeg vet at ikke alle har det slik, og jeg er enig med menneskene mine som av og til blir nedfor og lei seg når de leser om andre dyr – som ikke har det så godt. Vi forstår ikke hvordan mennesker kan være så grusomme. Det florerer med videoer, bilder og informasjon om misbruk, vanskjøtsel og rovdrift på katter og andre dyr. Og det er bare toppen på isfjellet sies det. De som er medlemmer i NRR sier mammamennesket mitt, de må følge lover og regler som er satt for at kattene skal ha det godt hele livet sitt. Og de aller, aller fleste kattene som eies av slike medlemmer har det super godt. Men også blant dem så er det noen som ikke følger disse lovene og reglene. Jeg hører henne av og til være veldig lei seg når hun leser noe som heter sakspapirer til DK. Det er dessverre noen mennesker som synes penger er det viktigste. «Vi vil ikke se det eller vite om det egentlig, Yoda, for vi føler oss så hjelpeløse. Det er så lite vi kan gjøre! Eller hva tror du, Yoda? Går et an å gjøre mer? Har du noen tips?» Jeg må nok fundere litt til om jeg skal finne svar på det.
Nå nylig har vi forresten funnet frem disse kassene på loftet, de med sånne nisser og andre morsomme leker i, som kommer frem når dagene blir korte og peisen blir tent. Og hvert år så ser det ut som om det blir mer. Mer nisser, mer engler, mer pynt. Og mer kasser og esker… Jeg funderer litt på dette nå om dagen. Hva er egentlig vitsen med sånn jul? Bortsett fra at huset kryr av ting man kan velte, dytte og leke med? Det er gøy at menneskene er hjemme og har god tid til oss altså, men når det ramler inn fremmedfolk og hunder og småfolk, sko og jakker og lukter og lyder! Nei da går jeg på loftet og legger meg i en av de rare sengene en stund. Kanskje det er akkurat derfor de styrer med alt det greiene før jul, slik at det skal bli godt når det er over? At man kan kjenne på forskjellen med å være sammen og alene? Det er jo godt å være sammen, det gir glede og gode minner. Men så er det godt å være alene litt også, å bare være stille. Helt stille. Da synes i hvert fall jeg at jeg både føler mer, hører mer og ikke minst klarer å være mer!
Ikke det at jeg trenger å være mer da, jeg er jo nok sånn egentlig. Jeg er jo Yoda…
Prrrr og riktig god – og av og til litt helt stille – jul.

