Med lidenskap for Maine Coon

Tekst Lisbeth Falling

Katterase: Maine coon
Stamnavn: NO*Vettekatten
Bosted: Konsmo, midt i Agder fylke
Familie: Samboer Jim, som også er medeier og engasjert i oppdrettet
Yrke: Prosjektstøtte, Mesta
Klubb: SØRAK

Du registrerte stamnavnet i 2013. Hvilken rase hadde du da, og hvordan begynte din interesse for oppdrett og utstilling av katter?

Vår første rasekatt flyttet inn tidlig i 2012, og var en nydelig sortsmoke m/hvitt Maine Coon-gutt fra NO*Farriskatten i Stavern. På dette tidspunktet hadde jeg absolutt ingen interesse av hverken å drive oppdrett eller å gå på utstilling. Som oppvokst på gård, var jeg nok en tanke fordomsfull mot mennesker som tok kattermed seg på utstilling. Men nå ser jeg absolutt på slike kattefolk som HELT normale!

Hvorfor falt valget på Maine Coon?

Det var en tilfeldighet at det ble en Maine Coon. I 2011 mistet vi en av våre tre huskatter, og da konkluderte vi med at nå var det plass til en katt til og fant ut at vi nå skulle prøve en rasekatt.

Vi sonderte «terrenget» litt, og vekslet litt mellom Ragdoll, Sibir og Somali. Så dukket det opp en annonse med Maine Coon’en Elliot. Og det var vi som ble solgt!

Elliot var født på Jim’s bursdag, og han flyttet inn hos oss på selveste Valentine’s Day i 2012. Elliot gjorde et uslettelig inntrykk som katt. Han var med oss over alt både inne i huset og ute i hagen. Han sov som et skjerf over halsen min hver eneste natt.

Dessverre fikk vi kjenne på sorgen over å miste han brått og brutalt til den samme skjebnen som rammer mange katter hvert eneste år. Han ble påkjørt sommeren 2012, nesten 9 måneder gammel, og døde momentant.

Det var en aldeles hjerteskjærende opplevelse, og føltes på så mange måter så totalt unødvendig. For å gjøre en lengre historie kort; inntrykket vesle Elliot hadde gjort på den korte tiden, gjorde det også klinkende klart at vi var helt hektet på rasen.

Flettverksgjerde ble innkjøpt, og hele hagen ble gjerdet inn. Så tok vi kontakt med SØRAK, for å høre om det var noen medlemmer som kunne ha ledige Maine Coon kattunger der. Vi forvillet oss sågar inn på SØRAK’s utstilling i Odderøyhallen i 2012. Der forstod vi absolutt ingenting av det som foregikk ved dommerbordene. Men vi traff Ingunn og Asbjørn, som tok oss imot med åpne armer. På det tidspunktet drev de Maine Coon oppdrett, men hadde ingen ledige kattunger på dette tidspunktet. Høsten 2012 flyttet NO*Sunitra’s Felix og NO*Sunitra’s Florence inn –samt halvbror til Elliot, NO*Farriskatten Hercules.

Uttrykket «Det skal godt gjøres å bare ha en» passer veldig godt på hvor hektet vi var blitt på rasen.

På dette tidspunktet var det aldri meningen at vi skulle drive oppdretteller oppsøke utstillingsmiljøet. Vi skulle bare ha noen fantastiske og fascinerende kosekatter.

Vi holdt imidlertidgod kontakt med oppdretterneav trioen vår, samt at vi nå også var blitt medlemmer i SØRAK. Og vi ble overtalt til å prøve å stille. Så sommeren 2013 dukket vi og vår sorte unge dame, NO*Sunitra’s Florence, opp på vår aller første utstilling hos Agderkatten. Jeg hadde en ganske klar formening om at Florrie var utrolig fin i pelsen og kunne egentlig ikke forstå det var nødvendig med noe bading av katt. Jim var faktisk litt mer tvilende til min teori om hvor naturlig vakker denne pelsen egentlig var. Så for husfredens skyld, ble Florrie «badet» i ca. 3 kopper vann + litt Zalo.

På utstillingsdagen innså jeg raskt at katter måtte bades selv om de i utgangspunktet var flokefrie. Pelsen til nabokattene skinte, og stakkars Florrie så litt «utslitt» ut der hun satt.

Men folk forstod vi var nye, og dommeren likeså. Vi fikk en super bedømmelse av Christin Lütken og en forsiktig formaning om å bade henne på hotellrommet lørdag kveld, så ville det garantert bli nye muligheter på søndag.

Gjengen fra RORAK stilte opp på alle måter (den sorte dame hadde jo hele stamtavlen full av RORAK-katterså en viss egeninteresse hadde de nok), og hel-profesjonell bading ble foretatt lørdag kveldpå hotellrommet.

Og for å gjøre det så kort som mulig: Søndag opprant, og den sorte dame kom på bordet til Karina Bjuran som var full av lovord om den store sorte Maine Coon-jenta vår. Hun ble nominert på flekken (tror dog hun var alene, men det betyddedaingenting –NOM er NOM), og BIS ble hun jammen meg også. Noen gråt, så da gråt vi en skvett også uten helt å forstå hva som egentlig skjedde. Det som vi 100% forstod –var at nå var vi bitt av utstillingsbasillen.

Florrie ble for øvrig Supreme Premier på World Winner Show i oktober 2014 i Praha.

Hva er det beste du har oppnådd/utrettet i ditt oppdrett?

Sånn utstillingsmessig har vi kanskje ikke vært så veldig målbevisste og aktive, selv om vi som regel stiller et par ganger i året. Men et stort høydepunkt var jo opplevelsen med å ha vårt eget avkom i panel på World Winner i 2015 i Malmø. NO*Vettekatten Mitzi Dupree er fra vårt 2. kull, født i januar 2015, og stilte i ungdyrklassen i gruppe 3 i Malmø. Det var STORT å få NOM der i stor konkurranse.

Men det jeg kanskje er mest fornøyd med i vårt oppdrett, er at jeg synes vi har lykkes ganske godt med å være tro mot typen hos våre katter. Selv om det er litt tilfeldig hvilke katter du starter opp med når du er ny, så var jeg relativt tidlig klar på å være tro mot den litt eldre ferale Maine Coon typen. Da jeg aktivt begynte å lete etter denne typen, så havnet jeg ganske fort i Danmark. Basen til mye av vårt oppdrett stammer fra de gamle danske linjene, og de første Coogan’s kattene fra Lene Glem flyttet inn hos oss i 2014.

Jeg har lest og studert mye av historien til rasen vår, fulgt med på diskusjoner og tidlig hatt en klar formening hvilken retning jeg skulle gå når det gjaldt Maine Coon rasen. Som en av verdens mest populære raser (25% av alle rasekattene i FIFéer Maine Coon’er), så er det ikke til å stikke under en stol at det også medfører et press mot å avle katter som «skiller seg ut». Når mange nok oppdrettere gjør dette, så vil man relativt raskt se at rasen endrer fenotypen mot det mer ekstreme. Nå føler jeg jo at vi i Skandinavia generelt har vært litt mer tilbakeholdne her, og mange oppdrettere har vært forsiktige med å skaffe seg katter med mer ekstrem fenotype. Selv vil jeg jo ha en sterk type, men jeg vil helst ikke at noen deler av anatomien skal «skille seg ut». Hvis du ser ørene før du ser katten, så blir det helt feil for meg, selv om standarden sier store ører. Standarden sier også noe om balanse, og etter min mening er det den aller viktigste parten i standarden, og kanskje spesielt for naturrasene våre. Vi må ikke hele tiden jage etter ytterkantene i standarden. Så betyr det ikke at jeg anser mine katter som perfekte, for jeg kunne absolutt hatt litt større ører hos noen av våre avkom.

For meg har det vært viktig å beholde identiteten til Maine Coon-katten. Selv når katten presenteres nybadet og velduftendepå dommerbordet så bør det tydelig skinne gjennom at rasen har sin bakgrunn som en robust, ujålete gårdskatt fra Maine som er fullt ut kapabel til å legge ned et byttedyr eller to. For meg skal naturrasene Maine Coon, Norsk Skogkatt og Sibir være katter som ser ut som de har «vært ute en vinternatt før».

Dette er også en av grunnene til at jeg liker så godt det klassiske tabbymønsteret, det kler rett og slett identiteten til Maine Coon’en veldiggodt.

Har du opplevd sykdom på katter, eller andre vanskelige ting?

Jeg tror de fleste av oss oppdrettere før eller senere opplever at det å drive med oppdrett slett ikke bare er en dans på roser.

Vi fikk tidlig kjennskap til parasitter som giardia og tritrichomonas foetus(TF), og spesielt TF fikk oss virkelig til å vurdere om oppdrettet skulle legges på is før det egentlig fikk begynt skikkelig. Vi har selvsagt også mistet noen katter på grunn av akutt sykdom, og også vært gjennom prosesser der en selv må ta det vanskelige valget om å la de få slippe. Dette er jo ting som alle som eier dyr kan relatere seg til, og alle vet hvor vanskelig det er når man må ta ansvaret med å avgjøre når en kjær venn skal få slippe. Noe av det aller verste som oppdretter er når en kattungekjøper ringer, og er helt knust enten fordi de frykter å måtte ta dette valget eller faktisk har mistet katten sin. Følelsen av å være maktesløs når det gjelder sorg og tap er tung, og det opplever man jo oftere når man holder på med dyr som ikke har enlike lang livslengde som oss mennesker. Men motgang og tunge stunder gjør en også sterk, spesielt når vi har gode oppdrettervenner å snakke med, og vi har hatt en fantastisk veterinær som både er faglig sterk og lyttende med oss hele veien. Faktisk har vi hatt samme faste veterinær i nesten 30 århelt siden den første huskatten flyttet inn, og som dermed kjenner både oss og kattene våre inngående. Som oppdretter er det jo opplagt at veterinæren er mye viktigere enn fastlegen.

Vi var også veldig tidlig bevisst på at skulle vi bli oppdrettere, så skulle vi gjøre det riktig i forhold til helse. Det betyr å selektere bort opplagte anatomiske feil, samt teste for det som var relevant for rasen. Når det gjelder DNA-testing, så må man jo også være klar over at dette har sine klare begrensninger. Det er jo bare en mikroskopisk del av det genetiske materiale man faktisk kan teste mot, men viktig fordi man minimerer risiko for å få slike anlegg for sykdom med oss videre i oppdrettet. Det har også vært viktig for oss å ha et bevisst forhold til HD i rasen, så alle våre katter i avl har vært HD-røntget. Hjerteskanninger har vi også utført ca. hvert annet år inntil katten i hvert fall har passert 5-6 år. Selv om denne testingen på ingen måter er en garanti for at ikke avkommene våre kan bli affektert, så er det et viktig bidrag til å minimere risiko på når man gjør det systematisk gjennom generasjonene.

Hva er din oppdretterfilosofi?

Filosofi og filosofi… Det som jeg har vært veldig bevisst på, og som er nevnt tidligere, er å ta vare på identiteten til Maine Coon rasen. Jeg ønsker ikke å være med på å drive rasen mot mer og mer ekstreme trekk. Jeg ønsker å ha tydelig og sterk link til rasens opphav, og i så måte ser jeg kanskje oftere bakover enn fremover når det gjelder fenotypen.

I dagens raseavl synes jeg kanskje det er spesielt viktig at vi oppdrettere (og dommere for den saks skyld) faktisk fokuserer på å heller bevare enn å utvikle fenotypen til rasene våre, i stedet for å pushe mot ytterkanten i standarden. Jeg synes vi har et ansvar for at rasene også skal være gjenkjennbare etter at vårt eget oppdretterliv er over også.

Detsomvi bør ha fokus på når det gjelder utvikling/forbedring, er først og fremst helsesituasjon og genetisk diversitet.

Er du aktiv i katteklubb?

Jeg har vært medlem av SØRAK siden 2013, og har vel snart vært styremedlem i SØRAK i 10 år. For tiden er jeg kasserer i SØRAK. Jeg er også medlem av FIFe’s MCO Breed Council. Jeg har også vært styremedlem i raseringen vår i flere år, Maine Coon-ringen i Norge, men har nå trappet ned og er kun vanlig medlem. Arbeid i raseringer anser jeg som noe av det mest fornuftige oppdrettere kan holde på med når de brenner for en rase – så der oppfordrer jeg alle til å ta sin tørn med å få aktive raseringer opp å stå.

Hva er ditt ønske for kattesaken og hobbyen vår for fremtiden?

Jeg skulle nok ønske litt mer profesjonalitet i både organisasjonen vår og blant oppdrettere generelt for fremtiden.

Oppdrett av kjæledyr, og i denne sammenheng kattesaken spesielt, vet vi for tiden er under stort press fra samfunnet rundt oss. Det er blitt mye mer fokus utenfra på hva vi driver med. Jeg synes vi er litt på hælene fordi vi på den ene siden ønsker å ha en «lavterskel-profil» for å bli oppdretter og drive det hele på «hobbybasis, samtidig som vi ønsker å fremstå som den profesjonelle part som kan katt og kattehold når vi agerer mot samfunnet utenfor vår organisasjon. Denne balansegangen mellom å holde på med en hobby og samtidig agere profesjonelt utad tror jeg ikke kommer til å fungere i fremtiden, og vi ser allerede at det fungerer dårlig når flere og flere raser blir forbudt i ulike land i Europa. Vi har ikke klart å være «på ballen» i forhold til å kunne dokumentere at vi driver forsvarlig. Det holder ikke å argumentere med å hevde at «kattene våre er ikke syke» når vi ikke kan dokumentere det. Vi blir dermed «overkjørt» av dyrevernsorganisasjoner, myndigheter og den generelle opinion fordi de ikke har tillit til at vi er profesjonelle nok i forhold til dette. Vi har rett og slett for lite «faglig å slå i bordet» med.

Nå er jo en massiv utfordring her at vi en liten organisasjon (NRR) i forhold til blant annet hund (NKK), og vi har mye mindre ressurser å ta av både når det gjelder det faglige og ikke minst den økonomiske biten i dette arbeidet. Men jeg tror vi må bli mye flinkere når det kommer til det strategisk og mer målrettede arbeidet i vår organisasjon. Så får det heller ta litt tid. Hadde vi hatt et overordnet strategisk styringsdokument som var innarbeidet i hele organisasjonen så ville det kunne gi oss mer forutsigbarhet, og sannsynligvis mindre støy internt i organisasjonen. Jeg skulle også ønske vi knyttet til oss mer faglig kompetanse, og dermed fått et mer definert og systematisk samarbeid med fagfolk som veterinærer og offentlig myndigheter. I dag har jeg inntrykk av at dette er mer eller mindre tilfeldig. Det at vi ikke har en veterinær i AR/HU gir oss rett og slett mindre legitimitet utad. Vi blir ikke troverdige hvis vi tror at vi vet best selv, og samtidig også gir uttrykk for at det tross alt bare er en «hobby» vi driver med.

At vi har denne vanskelige balansen mellom det å være «en glad amatør med en hobby» og «en profesjonell part som kan katt» synes jeg også viser hvorfor det blir smertefullt internt når vi klarte å få så mye støy og usikkerhet rundt innavlsvedtaket i fjor. Det burde ikke være så vanskelig å få gjennom fordi vi burde vite at å unngå innavl i de nærmeste generasjonene er et av de aller viktigste kriteriene for å sikre en fornuftig avl også for fremtiden. Et slikt vedtak handler ikke om den enkelte oppdretter, de enkelte små raser eller noen enkelte uhellsparinger. Det handler om den profesjonelle troverdigheten til organisasjonen vår.

Nå er jeg sikker på at det kommer et generelt forbud om slik innavl også etter hvert, gjennom en EU-forskrift som nå er på trappene. Men det er noe med å framstå som proaktive og en organisasjon som evner å ta «tyren ved hornene» selv.

Det er heller ikke til å stikke under en stol at jeg ble svært skuffet over at vi som organisasjon ikke har klart å få til et offisielt samarbeid med DyreID og Pyramidion. Pyramidion, som en av verdens største diagnosedatabaser når det gjelder helsedata på kjæledyr, hvor man kan ta ut helsestatistikk på raser og overvåke disse diagnosedataene videre inn i fremtiden, har jo potensialet til å gi oss så mye mer kunnskap om helsen til rasene våre. Om det enn ikke er 100% perfekt enda, så ville det jo gitt oss både legitimitet, samt også muligheter til å styre avlen mye mer målrettet fordi vi da har mye helsedata om de enkelte rasene. Det er utopi å tro vi klarer å få til dette i fremtiden i vårt eget system, Min Katt, med tanke på ressursene vi faktisk har til rådighet.

Men for å ikke avslutte på en negativ måte; NRR og FIFe er i mine øyner likevel den aller beste organisasjonen å være medlem av fordi den er absolutt også den katteorganisasjonen som har tatt helsen hos våre katter mest på alvor gjennom årenes løp. Vi har mange gode oppdrettere i landet vårt som tar helse og seriøsitet på ytterst alvor. Og selv om det kan «gå en kule varmt» av og til i diskusjoner så tror jeg likevel at vi har et sterkt samhold i forhold til kattesaken. Men det faktum bør ikke være en «hvilepute» for at vi ikke kan bli enda bedre, og diskusjoner og uenigheter er bare sunt – så lenge man evner å holde seg til sak og ikke person.