Alle har vi vært nye en gang
Vi er mange som elsker vår hobby, stille ut og avle rasekatter. De fleste av oss som er hektet på denne hobbyen bruker veldig mye tid og penger til dette. Det har vi gjort i mange år, men hvordan begynte det? Kan du huske det?
En gang i tiden var du helt grønn og ny, men falt for en vakker katt som du fikk lov til å kjøpe. Hvis dette skjedde for noen tiår tilbake i tid, vil jeg tro du fikk kjøpt en renraset katt med stamtavle og med fulle rettigheter til å avle på den. Det kan ha vært slik at den aller første katten var et bom-kjøp, kanskje den ikke var helt etter standard, eller at du fant en ny som du heller ville avle på.
Så var du i gang, du hadde fått etablert noen kontakter med andre oppdrettere, fått deltatt på en del utstillinger og etter hvert økte kunnskapen om rasen og miljøet. Vi holder oss fortsatt noen tiår tilbake i tid, før sosiale medier ble vanlig å bruke. Kontakten med andre kattefolk var via møter i klubben, utstillinger, telefonsamtaler og noen ganger brev i vanlig post. Katteoppdrettere var også veldig flinke til å annonsere; i utstillingskataloger, i medlemsblader, og ikke minst fungerte raseringene som kontaktledd for å finne avlshanner og selge kattunger. Ja, vi både importerte og eksporterte over hele verden den gangen også.
Det som slår meg er at vi trolig hadde bedre tillit til hverandre før i tiden når vi solgte våre kjære kattunger. Det lå en slags uskreven regel i dette å kjøpe en renraset katt. Kattesamfunnet rundt tok stort sett vare på nykommere og veiledet i hvordan tolke stamtavler, finne en relevant paringspartner og hvilke katter som burde gå videre i avl.
I våre dager er det nesten blitt motsatt, til tross for all den informasjonen og de kontaktmuligheter vi har i sosiale medier er vi grunnleggende mistenksomme overfor enhver ny person som har lyst til å kjøpe en rasekatt og kanskje avle litt. Det er vel snart ikke mulig å få kjøpt en renraset katt uten at du må godta en omfattende kontrakt med strenge restriksjoner i flere generasjoner. For noen oppdrettere handler det ikke om rasens beste, men sitt eget beste. De ønsker å eie alt som kommer fra deres eget oppdrett, de ønsker rett og slett ikke å dele med noen! Dette er ingen god utvikling, og noe må gjøres for å få til en holdningsendring. Dette er særlig viktig for de små og sjeldne rasene dersom vi skal greie å bevare dem for framtiden.
Lisbeth Falling
Redaktør
efogas@online.no
