Katten gjennom tiden

Antall katteraser og oppdrettere har økt drastisk siden 1980-tallet. Også antallet tamkatter globalt har vokst enormt. Bruken av kunnskapsbasert avlsarbeid er svært viktig for bevaring av mangfold og friske katter.

Tekst Katerina Lazareva

For bare noen tiår siden var det å eie en rasekatt noe for de få. På 1980-tallet fantes det et begrenset antall offisielt anerkjente katteraser – mellom 15 og 30, avhengig av hvilket forbund man så til. I dag, over 40 år senere, har dette tallet økt til mellom 70 og 100, et vitnesbyrd om kattens reise fra enkel huskatt til genetisk og estetisk mangfoldig følgesvenn.

Det samme gjelder antallet katter på verdensbasis. På 1980-tallet fantes det omtrent 250 millioner tamkatter globalt. I dag er det anslått at tallet har passert 600 millioner – og det er fortsatt de blandede huskattene som dominerer, men andelen rasekatter har vokst betydelig.

Siden 1980-tallet har det oppstått en rekke nye og karakteristiske raser, ofte basert på spontane mutasjoner eller bevisst kryssing med ville artsfrender. Eksempler inkluderer:

• Bengal – en hybrid mellom asiatisk leopardkatt og huskatt, med atletisk kropp og store rosettmønstrede flekker.
• Savannah – en majestetisk, langbeint katt med store ører og serval i blodet.
• Sphynx – den hårløse katten med synlige hudfolder og intense øyne, som har blitt et ikon i seg selv.
• Lykoi – ofte omtalt som «varulvskatten» på grunn av sitt ulveaktige og delvis hårløse utseende.
• Toyger – avlet frem for å likne en miniatyrtiger med stripete, oransje pels.

Samtidig som nye raser har kommet til, har enkelte eldre forsvunnet, eller blitt slått sammen med andre. Den russiske Harlekin, den gamle typen Tiffany, samt mindre kjente varianter som Polish og Malayan finnes knapt lenger.

Utviklingen av nye raser er både spennende og kontroversiell. Den kan bidra til økt genetisk variasjon, men innebærer også risiko – særlig når estetiske mål går foran helse.

Flere klassiske raser har vært utsatt for ekstrem avl:

• Perser – kjent for sitt flate ansikt, men ofte rammet av pustevansker og tannproblemer.
• Siameser og burmeser – der innavl har økt forekomsten av arvelige sykdommer.
• Europeisk korthår – historisk sett en robust huskatt, men nå satt i skyggen av mer «eksotiske» raser.

De seriøse katteforbundene (CFA, TICA og FIFe) tar i dag tydelig avstand fra avl som går på bekostning av dyrevelferd. Profesjonelt katteoppdrett handler ikke kun om utseende, men om langsiktig genetisk arbeid. Sant oppdrett er basert på helse, mentalitet og bærekraft – ikke på trender eller profitt.

Avlsfaget bygger på ulike metoder:

• Outcrossing (outbreeding): paring mellom dyr uten slektskap, som gir robust helse og variasjon.
• Linebreeding (linjeavl): systematisk tilbakeføring til en fremragende stamfar eller -mor for å stabilisere trekk.
• Inbreeding (innavl): paring mellom nære slektninger, brukt for å «feste» særtrekk – men med høy risiko for sykdom, svak immunitet og redusert fruktbarhet.

Seriøse katteforbund advarer sterkt mot ekstremavl. Eksempler finnes blant perser, der overdreven flat neserygg gir pustevansker, og siameser, der for smal genpool har ført til arvelige sykdommer.

En av de største endringene i moderne oppdrett er muligheten til å bruke DNA-tester. Med en enkel prøve kan oppdrettere:

• Avdekke arvelige sykdommer som polycystisk nyresykdom (PKD) hos perser eller hypertrofisk kardiomyopati (HCM) hos Maine Coon.
• Beregne innavlsgrad og unngå for nært beslektede paringer.
• Kartlegge gener for farge og mønster på en mer målrettet måte.

DNA-teknologien gjør det mulig å kombinere ønskede særtrekk med god helse – men forutsetter at oppdrettere bruker verktøyet etisk.

Katten har gått fra musefanger og gårdsdyr til familiemedlem, terapidyr og designikon. Med denne posisjonen følger også et ansvar. Historien viser at genetisk innsnevring, som gjennom innavl, fører til sykdom og nedgang. Ansvarlig, kunnskapsbasert seleksjon kan derimot gi sunne, vakre og stabile raser som beriker både kattens og menneskets liv.

Kanskje er det nettopp denne balansen som vil prege de neste 40 årene av kattens historie.

Tallene varierer noe mellom land og databaser (CFA, TICA, FIFe), men tendensen er tydelig: de fleste katter i verden er ikke-raserene huskatter, mens perser, maine coon og siameser er blant de mest utbredte rasene.