Eventyret om den stygge kattungen

Det var en gang i byens dystre bakgater en hunnkatt som var drektig og ventet sitt første kull. Faren til dette kullet var en katt av bedre familie som en dag hadde stukket av fra hjemmet sitt. Det hadde vært kjærlighet ved første blikk, men det viste seg å kun være fra hennes side.

Av Vera Rubicon

Nå lå hun i pappesken sin, tålmodig og ventet. De andre bakgårdskattene kom innom for å se til henne nå og da, og nå syntes de at hun hadde ligget lenge nok og at det var på tide å få disse ungene ut! Men kattemora sukket bare og sa: «De får ta den tiden de trenger.»

Så en regntung høstkveld begynte hun å få veer. I de tidlige morgentimer lå det tre små nøster og pattet på moren sin. De var alle tre lik sin mor, korthåret og tigerstripet.

Utpå dagen skjønte kattemora at alt ikke var som det skulle med henne og det gikk etter hvert opp for henne at alle ungene hennes ikke hadde kommet ut ennå. Hun fikk noen pressveer og til slutt kom den siste kattungen ut, men denne kattungen hadde lang, hvit pels og nesen hans var så rar og kort! «Du vokser deg nok pen», sa kattemora til den sist fødte.

De første tre ukene etter fødselen lå de bare der i pappesken sin, og de eneste gangene kattemora forlot ungene sine, var for å skaffe litt mat. Da den fjerde uken begynte kom en av bakgårdskattene bort til esken for å se på de nyfødte. «Åh, for noen vakre unger du har fått», brøt hun ut i begeistring. «Ja, her ble det to av hvert kjønn også», sa kattemora.

«Hva?», sa bakgårdskatta, for hun så jo bare de tre tigrete ungene hennes. Da viste hun frem den sist fødte og fortalte om hvor lang tid det tok før han kom til verden. «Nei, men FYDDA!», skrek bakgårdskatta. «For en stygg liten skapning du har der! Han har jo gråhvit, lang pels og han har jo nesten ikke nese! Og se som øynene hans renner! Nei, etter utseendet å bedømme, så ser det ut som om du har paret deg med en kanin! Men de andre kattungene har du vært heldig med. Du får bare håpe at han vokser seg til», sa hun i en nedlatende tone og gikk sin vei. Kattemora satt bedrøvet tilbake og studerte ungen sin. «Nei, du er vel kanskje ikke det vakreste jeg har sett, men det er noe ved deg som rører ved hjertet mitt», sa hun og satte i gang med å vaske alle ungene sine både foran og bak.

I begynnelsen av desember skulle alle bakgårdskattene møtes bak trappa ved kjellerinngangen. Dette var et årlig vintermøte, der alle nye og gamle medlemmer av Katteklanen i bakgården ble presentert for hverandre. Kattemora vasket ungene sine og lærte dem å bare snakke hvis de ble bedt om det. Og hun sa ekstra strengt til den stygge kattungen: «Hold hodet lavt, se i bakken og gå bakerst der ingen kan se deg.» For hun hadde smertelig erfart hva de andre bakgårdskattene syntes om den stygge kattungen.

De ankom møtet, alle på rekke og rad, for nå skulle de vises frem og godkjennes av Katteklanens leder, Lucifer. Lucifer var en kullsort orientaler som hadde rømt fra en katteutstilling da han var kattunge. Han kunne skryte av aner fra både Holland og Portugalien. Nå var han nærmere 12 år og pelsen hans var ikke som den en gang hadde vært. Ved en slåsskamp for fire år siden, var det en bakgårds-Mons som hadde tatt seg et tygg av det venstre øret hans, slik at han i dag hadde ett og ett halvt øre, men som han hele tiden understreket: Han hørte like bra for det!

Nå var det på tide å presentere kattungene, og de sto i en fin rekke, med den stygge kattungen bakerst. Den stygge kattungen sto der og hørte på hva som ble sagt lengre frem i rekken, og han hørte hvordan det ble sagt at de var heldig som hadde kommet til denne bakgården, for dette var den flotteste bakgården i hele verden. Man kunne ikke finne noe bedre sted å bo enn i en bakgård. Dette kunne ikke den stygge kattungen forstå. Han så ikke noe fint i en skitten, gammel bakgård. Her var det jo alltid så mørkt og hvor han enn så var det kun høye blokker og noen mennesker som hastet forbi i full fart. Nei, han visste at det måtte finnes noe mer her i verden, noe som var så vakkert at det ville blende han!

Så var det hans tur til å komme frem til Lucifer. I det han trådte frem kunne han høre mye tisking og hvisking fra de andre bakgårdskattene og han kunne høre at de lo av han.

«Ja vel, og hva har vi her?», spurte Lucifer. «Hvor har du gjort av nesen din, gutt? Og hvorfor renne øynene dine? Gråter du?»

«Jeg vet ikke», hvisket den stygge kattungen.

«Og se hvordan dritten henger seg fast til den lange pelsen din! Nei, FY! Ha deg vekk og kom aldri tilbake!», skrek Lucifer.

Den stygge kattungen ble så redd at han snublet og skitnet til pelsen sin og i det han begynte å løpe derfra, hørte han at alle de andre bakgårdskattene også skjelte han ut og ba han om å aldri komme tilbake! Den stygge kattungen løp for livet og forvillet seg ut på gaten. Det var midt i rushtrafikken og den stygge kattungen holdt på å bli tråkket i hjel av mennesker som hastet forbi på gaten. Det var til og med en gutt som sparket ham fordi han var så stygg. Han løp opp en liten trapp og la seg under en stol. Det viste seg at han i sin fortvilelse hadde forvillet seg inn på en buss på vei ut av byen. Der inne satt det flere mennesker, men når han prøvde å nærme seg dem, så sparket de han unna og kalte han stygge navn og sa at han var så stygg. Men det den stygge kattungen ikke visste, var at de sa det fordi han hadde blitt så møkkete og han luktet så forferdelig etter å ha vært i bakgården.

Da bussen hadde kommet et stykke ut på landet ble den stygge kattungen ved et uhell sparket av bussen. Nå var han så sliten og lei seg at det første han gjorde var å finne seg et sted han kunne hvile seg litt. Han fant et gammelt rør og la seg der. Den stygge kattungen gråt seg i søvn, for han visste nå at han var helt alene i verden.

Da han omsider våknet, var han gjennomfrossen og veldig sulten. Han bega seg ut for å prøve å finne mat. Det hadde snødd denne natten, og det lå et fløyelsmykt teppe over landskapet. Han kom omsider til et hus med en stor hage. Han listet seg opp til inngangsdøren, og til sin overraskelse sto det en skål med melk der. Han drakk opp alt sammen. Da han var ferdig tittet han opp på ett av vinduene i huset, og der sto noe av det mest praktfulle han noen gang hadde sett! Det var en stor hvit katt med smaragdgrønne øyne. Pelsen dens var som hvit silke og nesen dens var liten og nett. Den stygge kattungen tenkte at den var ikke verdig et slikt vakkert syn og bøyde hodet i forlegenhet, men den hvite katten i vinduet vinket ned til den stygge kattungen og så forsvant den. «Nei, ikke gå!», ropte den stygge kattungen, men den vakre katten kunne ikke høre han.

Plutselig hørte han knurring fra det ene hushjørnet! Han snudde seg og der sto det en stor, sint rev! Den stygge kattungen løp for livet langt, langt bort. Helt til han merket at reven ikke fulgte etter han lenger. «Ikke engang reven vi ta meg, så stygg er jeg», sa han med gråten i halsen. Han var så medtatt og frossen og visste ikke hvor han var. Den stygge kattungen vandret omkring en stund, helt til det ble mørkt. Da fant han seg et lunt og varmt sted under en låve og sovnet der.

Det var i slutten av april måned og våren kom tidlig dette året. Det klukket i bekken og blomstene åpnet seg i all sin prakt og nikket mot vårsolen. Den stygge kattungen hadde så vidt klart seg igjennom vinteren. Han hadde levd på det samme som grisene ble matet med på gården, men han gikk dit kun om natten, for han var fortsatt veldig redd for mennesker og andre dyr.

På denne deilige vårdagen var de to barna som bodde på gården ute og lekte. Ved den ene siden av låven vokste den en praktfull rosebusk der de lekte prins og prinsesse. Nettopp under denne rosebusken hadde den stygge kattungen bodd hele vinteren. Den stygge kattungen var litt nysgjerrig og kom lenger og lenger frem mot barna. Plutselig stoppet de leken og så rett på han! Det ble nå en vill jakt, for barna ville ha tak i katten for å ta den med inn til moren sin. Til slutt lyktes de å få tak i den stygge kattungen og tok han med inn.

Det ble nå fylt opp en balje med vann å for å vaske katten. «Nå vil de vel drepe meg for jeg er så stygg», tenkte den stygge kattungen. Han følte at han ikke orket å kjempe noe mer og la seg ned for å dø. Men de drepte han ikke, de vasket ham, og gredde ham og da han var ferdig stelt og sto på kjøkkenbordet, utbrøt moren i huset: «Jøssenavn! Det er jo en chinchilla perser! Hvordan i all verden har den klart å forville seg hit?» Men den stygge kattungen ventet fortsatt på å få slag og spark fra menneskene, for han visste jo ikke at en chinchilla er vakker.

Han ble tatt med til veterinæren for helsesjekk og ble vaksinert. Så tok de han med på katteutstilling. Han ble stilt ut i huskattklassen siden han manglet stamtavle. Da han sto oppe på dommerbordet hørte han alle menneskene rundt seg som sukket og klappet i hendene og ropte ut for en vakker katt han var! Da senket han hodet i forlegenhet og så sitt speilbilde i dommerbordet, men det var ingen stygg kattunge han så! Han så en stor og vakker katt, akkurat som den katten han engang hadde sett i vinduet den kalde vinteren. Han ble så forfjamset og glad på en gang at øynene hans fyltes med gledestårer. Alle på utstillingen kom bort til han for å se på den nydelige katten og han fikk til og med en premie for sin skjønnhet. «Nå skulle kattene i bakgården ha sett meg», tenkte han og ga dem en bedrøvet tanke. At menneskene kunne være så snille og gode – det drømte han aldri om den gangen han ble hundset i bakgården.