50 år siden norsk skogkatt ble rasekatt

Det er fortsatt mange i dag som ikke vet at skogkatten ikke er en vanlig langhåret huskatt, men en rasekatt og Norges nasjonalkatt. Mange har også glemt utgangspunktet til skogkatten, og hvordan den ble skapt av den norske faunaen.

Tekst Julie Aastorp og Nan Cecilie Johnstad Kolby

Det finnes flere teorier og meninger om rasens opprinnelse, men man er ganske sikre på at hele eventyret startet med vikingene og svartedauden.

I hele Europa fantes det på den tiden en korthåret villkatt som ble domestisert. Vikingene reiste til mange land, blant annet reiste de i østerled, og man tror at de tok med seg langhårskatter fra Lille-Asia hjem til Norge. Det antas at det er derfra langhårsgenet kom. Disse kattene blandet seg med den europeiske korthårede tamkatten, og ble grunnlaget for vår tids skogkatt.

Tiden etter svartedauden er viktig for utviklingen av rasen. Spesielt tidsepoken fra 1349 og frem til 1550-1650. Etter svartedauden lå mange daler og småsamfunn øde, og husdyrene døde der de stod dersom de ikke var ute. Katten ble overlatt til seg selv, og til det de kunne finne av mat i skog, utmark og fjell. Bare de sterkeste overlevde under disse vilkårene med snø, kulde, regn, vind, busker og kratt, redsel og sult. Det tok hele 200 år før bosetningen nådde størrelsen fra tiden før svartedauden. Og innen den tid hadde folk begynt å se en langhåret, stor, kraftig og vill katt som holdt til i skogen. På folkemunne ble den kalt skogkatt,og det har holdt seg frem til i dag.

De eldste fortegnelser vi kjenner i dag er fra Peder Claussen Friis som på slutten av 1500-tallet skrev om de viltlevende kattene i Norge. Han skrev på en slik måte at det virker som omhan fikk sine opplysninger direkte fra folk som hadde sett skogkattene. Han skrev blant annet;»Her i Norrige ett særlig slaugs katte som er lodne paa Haar oc Rumpe som en Maard».

En annen spennende kilde for skogkattens utvikling er skipslogger. På slutten av 1700-tallet kom den brune rotta med skutene til Norge. Utover 1800-tallet kom flere og flere norskeide skuter inn på fraktmarkedet, og Norge ble en av verdens fremste sjøfartsnasjoner. Trelast, fisk og korn var de viktigste varene, men disse ble hardt angrepet av rotter og skadedyr. Derfor begynte søket etter store, kraftige og modige katter som tålte det harde livet på en skute. Gode skipskatter var ettertraktet, og det er derfor de ble beskrevet i skipsloggene. Når en ny katt skulle anskaffes gikk de nemlig etter utseende: Den skulle være stor og langragget. Det nevnes også flere farger, og i loggene er det klare meninger om hvem av dem som var de beste jegerne. De røde var mest pågående, deretter kom de brunmønstrede, mens de svarte og grå var litt dovne. Men når de svarte og grå først kom i gang med jakten, var det de som var de mest utholdende. Noen skogkatter hadde en ekstra klo, og mange mente dette var en fordel,og at det kun var skogkatter med en ekstra klo som var ekte skipskatter. Men det var enighet om en ting, og det var at de skulle være store; helst mellom 10-15 kg

Skogkatten hadde en stor fordel mot mindre rovdyr dersom den ble stor. Slik kunne den forsvare seg mot større rovdyr, og trærne ble et tilfluktssted. I trærne kunne de også benytte seg av de matkildene som rev, ulv og bjørn ikke kunne nå; fugler, egg, fugleunger, ekorn og andre smågnagere ble en viktig matkilde.

For å klatre i trær, trengs sterke poter med runde sterke klør og en lang hale for balansen. I store byks kan skogkatten rase opp i tre med sin muskuløse bakpart. Bakbena til skogkatten erlengre enn frambena, noe som gjør den ekstra spenstig og fjærende i sine hopp. Skogkatten går også med hodet først ned fra trær. Dette er en stor fordel når katten jakter fra trærne, og skogkatten kan på den måten holde oversikt over mulige rovdyr på bakken.

Skogkatten er altså muskuløs, stor og har en kraftig benbygning noe som gir den en god tyngde i kroppen. Bena skal være som runde ”tømmerstokker” som går rett ned i store runde poter. Store poter er en fordel når katten skal gå på skaren, og kattens ”snøsko”; pelsen mellom tærne beskytter tredeputene mot skarp is, skare og kulde. Skogkatten har lange ben ogen kropp som gjør det lettere for den å bevege seg i skog med mye løssnø. Skogkatten skal ha en kraftig brystkasse, og være bred over rygg og nakke.

Med mye regn og kald snø utviklet skogkatten en tykk, ullen underpels, som periodevis varierer sterkt med årstiden. Denne ullen isolerer effektivt mot kulden i vinterhalvåret. Hos enutegående katt vil pelsen normalt begynne å vokse om høsten og gå i felling om våren. Uansett årstid har skogkatten en buskete hale. Utsatte områder som mellom bakbena og hals er ekstra pelset, og en skogkatt i full pels har en enorm krage, kinnskjegg, skjortebryst og nikkers.

Skogkatten har også en unik overpels med lang, glatt og kraftig pels som dekker ryggen, halenog nedover siden på katten. Pelsen er tett, blank og inneholder lanolin som er vannavstøtende.Når katten beveger seg skal dekkpelsen «lufse» eller «lunse».

Hvis katten blir våt trengs det bare et par rist så perler vannet av katten. Har den ikke lanolin i pelsen vil vannet trenge inn i pelsen, og føre til et enormt varmetap om vinteren, og våt pels floker seg lettere. Det er også viktig at pelsen til rasen er glatt, kraftig og flokefri. En pels somtover vil for katten bli et alvorlig problem. Tovene vil hemme katten i å stelle pelsen, og blir det riktig ille, så vil det også hemme jakten.

Hodet til katten skal være slik at når du ser det rett forfra skal det med en gang gi et inntrykk av en likesidet trekant. Trekantens spiss starter i en sterk hake og linjene fortsetter ut til ørene.Hodet skal i profil ha bra høyde og en rett profil. Den rette, brede nesen, som kan minne om en løvenese, er svært vanlig på kattedyr som gaupen, og den skal også skogkatten ha. Skogkatten kan minne mye om en gaupe med sin ”løvenese”, årvåkne, åpne og litt ville utrykk og lett skråstilte øyne. Ørene er høye, spisse og brede ved basen. Skogkatten har pels som svinger seg ut av ørene, og gaupetufser på toppen av ørene. Mye pels i ørene vil dempe vind, regn og snø fra å komme ned i ørene på katten. Skogkatten har også en sterk hake og kjeve med et godt bitt. Tidligere var det mange som sa at skogkatten skulle se ut som en liten gaupe.

Skogkattens imponerende kropp, stolte holdning og utrykk var det som gjorde at dommer Molly Oliver ble overbevist om at skogkatten ikke bare var en vanlig langhåret huskatt, men noe mer og spesielt. Else Nylund reiste nedover til Göteborg på utstilling med Truls. Og det var Molly Oliver som skulle bedømme Truls. Dommerbordet stod klart, og alle var svært spente på hva hun ville si. Oliver så Truls stolte holdning, den vakre pelsen, de brede potene, størrelsen og det majestetiske blikket. Bedømmelsen tok svært lang tid.

I 1972 ble den første standarden satt opp av Jack Bjønnes, og vedtatt på Norske Rasekattklubbers Riksforbunds (NRR) generalforsamling. Et avlsråd ble opprettet under NRR, og arbeidet med stambokføring startet. De første skogkattene ble godkjent av to dommere og deretter stambokført. Etter en tid hadde stamboken 16 katter. Det ble satt i gang med avl, og kattungene måtte også presenteres for godkjennelse. Avlsrådet var ikke helt fornøyd med resultatene, og Edel Runås begynte å lete etter prototypen. Hun fant prototypen hos Else og Egil Nylund, nemlig den legendariske Truls. Etter hvert kom det til flere andre avlslinjer. En av oppdretterne som spilte en viktig rolle helt i startfasen var Liv Loose med stamnavnet av Baune (N).

Norsk Skogkattring ble grunnlagt i 1975, og formålet med organisasjonen var å kjempe for å vinne anerkjennelse på internasjonal basis for skogkatten.

I 1976 reiste Carl Fredrik Nordane til FIFes generalforsamling i Wiesbaden. Han holdt et foredrag med åtte bilder som viste; Truls, Trulte, Silver, Nille, Tussa og Pjewiks Forest Troll, som var de viktigste avlsdyrene. Han hadde også med seg de nødvendige opplysningene om standarden, stambok og utstillinger. Etter mye om og men fikk skogkatten en provisorisk ordning. Den kunne stilles på internasjonale utstillinger i egen klasse, men foreløpig uten sertifikatrettigheter.

Året etter reiste Nordane som delegat til FIFes generalforsamling i Paris sammen med sin kone, Helén Nordane, som for øvrig hadde spilt en viktig rolle i arbeidet i Avlsrådet, og Arvid Engh. Han holdt nok en gang sitt innlegg for dommerkomiteen, og satset alt på å få presset frem en avgjørelse. Dommerkomiteen gikk inn for full godkjennelse.

På generalforsamlingen stemte ingen imot, og klokken 17.50 den 20. november 1977 ble norsk skogkatt godkjent som fullverdig rasekatt. Nyheten spredte seg raskt. Og det samlet seg en stor velkomstkomité på Fornebu da delegasjonen kom tilbake.

Da godkjenningen var et faktum gikk saken ut på NTB, og pressefotograf Tom B. Jensens bilde av Truls kom på Dagsrevyen. Flere aviser ga også godkjenningen stor oppmerksomhet, blant annet Aftenposten. Tom B. Jensen skal ha sin del av æren for at skogkatten, gjennom bilder, etter hvert ble kjent blant folk.

I dag har Skogkattringen fått ansvaret for å ivareta vår nasjonalkatt. Dette ansvaret er delegert fra NRR, som igjen fikk oppgaven fra det som i dag heter Landbruks- og matdepartementet.Årene har gått; i dag er skogkatten en populær rase både i Skandinavia, resten av Europa og i USA.

Mer informasjon om rasen og ringens aktiviteter kan dere finne på Skogkattringens hjemmeside: www.skogkattringen.no