I KATTEN VÅR i juni 1977 var norsk skogkatt omtalt

Etter at norsk skogkatt fikk sitt gjennombrudd og ble godkjent som ny rase i Wiesbaden 26. september 1976, ble det arrangert en større visning av skogkatter på NORAKs utstilling i Folkets Hus 16. – 17. april 1977. Dit kom også representanter fra FIFe’s dommerkomité for å sjekke ut skogkattene og avgi en rapport.

Tekst Lisbeth Falling

Norsk skogkatt ble godkjent som rasekatt uten sertifikatrett i 1976. Saken skulle følges opp året etter ved at FIFe’s dommerkomité skulle komme på besøk til Norge for å sjekke ut skogkatter.

Carl-Fredrik Nordane fortalte følgende om hva som skjedde på NORAKs utstilling til KATTEN VÅR:

Etter at all bedømmelse var overstått, ble skogkattavdelingen lukket for publikum en halv time. Den tyske dommer Anneliese Hackmann, den norske dommer og skogkattspesialist Edel Runås og jeg gikk rundt og så på alle skogkattene. Anneliese Hackmann hadde med seg en båndopptager som hun brukte flittig til å snakke inn hva hun mente om hver enkelt katt, og for ikke å glemme hva som ble diskutert.

Anneliese Hackmann har også før bedømt skogkatter, og hun er meget interessert i skogkattsaken. Jeg har meget god kontakt med henne, og hun var en av dem som fullt ut støttet meg på FIFEs generalforsamling da skogkatten ble provisorisk godkjent.

Dommerne som har dømt her i går og i dag er plukket ut med omhu, for å få med mest mulig dommere fra FIFEs dommerkomité. Derfor har også NRR spandert den ene dommeren på NORAK.

Anneliese Hackmann gikk rundt og så på skogkattene, og ble representert for flere generasjoner i riktig rekkefølge, far – mor – datter osv. Og hun gjorde sine bemerkelser i beste forståelse med Edel Runås. Av det hun snakket inn på lydbåndet skal hun inngi en innstilling overfor FIFEs dommerkomité. Det var meget morsomt å iaktta henne mens hun uttalte seg om sine egne bedømmelser.

Jeg overlot det faglige til Edel Runås angående oppdrettet osv. Hun har studert skogkatten inngående i mange år nå.

Vi diskuterte også en del med J. P. Rossi som også dømte skogkatter, men han måtte dessverre reise hjem tidligere. Anneliese Hackmann blir en dag ekstra for å ta de siste avsluttende observasjoner. Hun har meget bestemte meninger om skogkatten allerede, og vi har diskutert nødvendige endringer i standarden. Blant annet mener hun at de tabbyfargede er de mest utpregede skogkattene, og at det er nødvendig med et tillegg i standarden når det gjelder de tofargede slik at disse blir bedømt på en mer spesiell og mildere måte. Når dommerne ser en tabby vil de ta den som prototypen på skogkatt, og da risikerer vi at de tofargede vil tape. Dette tillegget i standarden er meget viktig slik at dommere tar hensyn til dette ved bedømningen.

Anneliese Hackmann var mektig imponert over Edel Runås sin skjematiske utarbeidelse av den Norske Skogkatten, og at det nå er registrert ca. 150 katter.

Anneliese Hackmann er en autoritet innen rasekattverdnen i Tyskland. Hun har i mange år hatt ukentlige radioprogrammer i sitt hjemland om katter. Så vi anser hennes uttalelser og interesse for Norsk Skogkatt som meget viktig nå før FIFEs generalforsamling. Jeg har nemlig forsøkt i 12 år å få folk til å arbeide seriøst med oppdrett av skogkatt, men bestandig har det kommet noe i veien, som f.eks. at de har blandet perser inn i oppdrettet. Men nå ser det altså ut som om vi er i ferd med å lykkes!

Det er også en egen liten sak om den skogkatten som fikk tittelen «beste skogkatt» på denne berømte utstillingen.

Det var et eget lite intervju av eierne som var Inger og Dag Johannessen. De fortalte at katten kom fra Lierskogen ved Drammen. Det var et annet par som hadde katten først, men så skulle de reise til Afrika, og derfor fikk de henne. Katten var nå ca. fire år gammel, og på spørsmål om hvordan det hadde seg at de kom på utstilling, fortalte de at de skulle ha henne på et kattepensjonat i en periode, og da meldte pensjonateieren henne på til Adelkattens utstilling i Moss der hun ble godkjent som norsk skogkatt. Siden var de på flere utstillinger der hun fikk Ex. 1.

På utstillingen i Oslo hadde de også med kullet hennes (det nevnes ikke hvor gamle de var, men red. er kjent med at kattunger kunne stilles ut temmelig unge den gangen). Det ble opplyst at dette var det første kullet de hadde med en registrert skogkatthann. Han het Pans Silver. Ellers hadde Kine fått et par kull tidligere der hun selv hadde bestemt faren til kullet. Kullet ble også godkjent på Oslo-utstillingen. Johannessen fortalte ellers at det var stor etterspørsel etter skogkattunger – de kunne solgt kullet flere ganger.

Det kan ellers opplyses om at alle skogkattene som stilte ut på denne utstillingen konkurrerte om tittelen Excellent 1 i alle klasser. Retten til å konkurrere om sertifikater kom først i 1977. Og den gang var høyeste tittel Internasjonal Champion/Premier.

Vi tar også med Anneliese Hackmanns rapport om Norsk skogkatt, oversatt fra tysk av Carl-Fredrik Nordane:

På NORAKs utstilling i Oslo den 16. og 17. april 1977, dømte jeg for første gang rasen Norsk Skogkatt etter en standard utarbeidet av Norske Rasekattklubbers Riksforbund.

Jeg hadde 29 hunnkatter til bedømmelse, og konstaterte som påfallende at oppdretterne fulgte 2 forskjellige linjer: Dels den noe kraftige og dels den sartere, slankere type eller form.

Når man går ut fra den foreløpige standard, kan man egentlig bare foretrekke den store, kraftige og massive form. Den beste pelsstruktur hadde utvilsomt de med tigrede og tabby tegninger. Noe mykere pels hadde de en- og tofargede, samtidig som de ikke var så rasetypiske etter den foreskrevne standard.

Så hadde jeg noen hvor hodet enten var for smalt eller for rundt, og derved hellet mer over til Eurpé; eller de hadde en meget ullen pels, slik at man kunne ane spor av Perser i stamtavlen (?).

Men i det store og hele vil jeg si at den største del av klassen var utmerket, slik at man ut fra dette materiale kan forutse betydelige resultater i nærmeste fremtid.

Herr Nordane og korthårsdommer Edel Runås var så vennlige å informere meg ytterligere om opprinnelsen til skogkattoppdrettet, ledsaget av skjematiske avlstabeller.

Det ble meg fortalt at de første katter som ble «innfanget» var villkatter. Det vil si at de innfant seg frivillig hos familier som regelmessig satte ut mat til dem, slik at de etterhvert sluttet seg til menneskene.

Ved annen og tredje generasjon kunne man fastslå at enkelte viste tendens til å likne Europé, mens andre igjen gikk i retning av Perser eller Tyrkisk.

Ved ett oppdrett så man at moren var ganske liten, men ungene etter denne allerede var store og kraftige, og viste utpreget typisk karaktertrekk.

Hos hannkattene så man at kraven var mer utviklet (større) enn hos hunnkattene. Hakepartiet var riktignok ikke så kraftig som hos annen og tredje generasjon.

Meget viktig for denne rase er at den fantastiske rette profil ikke går tapt. Her bekreftet da også Herr Nordane min iakttagelse at noen oppdrettere arbeidet henimot en slank og sartere type, mens andre nettopp foretrakk den mer kraftige.

Min personlige mening er at man ubetinget må satse på den kraftige, maskuline form, hvis man vil beholde skogkatt-typen.

Typisk for frittlevende norske skogkatter er forøvrig at de ikke løper eller «sniker» seg vekk, men bringer seg i sikkerhet ved store sprang eller hopp. Og dette er jo egentlig ikke det vi forstår ved normal katteadferd.

De katter som påtreffes i vill tilstand er ikke alle stripe- eller tabby-mønstret, men også delvis flekket. Og når man betrakter det norske landskap – som ofte er meget stenet – kan man lett forstå at dette er en god kamuflasjefarge.

Det vil nu være å foreslå for dem som interesserer seg for oppdrett av denne rase, å bestemme seg for den stripete og tabbymønstrede typen. De får det på dette vis lettere, fordi pelsstrukturen på denne er påtagelig hårdere, hvorved dette typiske kjennetegn på skogkatt vil være sikret.

Dermed tilsier det også at standarden for de en- og tofargede må endres noe, da pelsstrukturen i alle tilfelle vil være av en mykere art.

Så kan det videre bemerkes at skogkattene er meget lette å stelle i pelsveien, idet om de bades (eller skulle falle i vannet) blir tørre på meget kort tid. Underpelsen beskytter nemlig slik at vannet renner av langs dekkhårene.

Forøvrig gjemmer denne rase på mange overraskelser. Der finnes mange kombinasjonsmuligheter ved at man kan drive oppdrett med mange farger, slik at den eksperimenteringsglade oppdretter derved har et meget bredt virkefelt.

I Norge har man for tiden 150 skogkatter med henholdsvis registreringsbevis og/eller stamtavle. Man har gjort seg stort umake med dette oppdrett, og det ville være ønskelig at denne rase også ville finne tilhengere i de øvrige land.

KATTEN VÅR gjenga også standarden for Norsk Skogkatt, vedtatt på NRRs generalforsamling 11. juni 1977:

Type: Kraftig og smidig bygget, lang kropp, høybent, bakbena høyere enn forbena.

Hode: Trekantet, lang nese, rett profil uten stopp, god hake.

Øyne: Alle farger tillatt uansett pelsfarge.

Ører: Høye med gaupetufser, ørenes linje følger linjen fra haken og opp.

Pels: Lang. Underpelsen (se bemerkning under), er dekket av glatt, hengende overpels fra ryggen og nedover sidene. Skjortebryst, krave, kinnskjegg og knickers.

Farger: Alle farger er tillatt, også med hvite labber, bryst, mage, bliss, etc. De3 ens- og tofargede har en mykere pelskvalitet enn de i tabbygruppen, hvilket må tas hensyn til ved bedømningen, men også deres pels er fet.

Hale: Lang og busket.

Poengskala:

Feil: Tørr pels, tover, kladder, kort hale, korte ben, profil med stopp, kort nese, rundt hode, firkantet hode, små ører, stor bredde mellom ørene, samt katter som er spinkle, sarte i type og form.

Bemerkning: Sommerpelsen virker kort, krave, skjortebryst, skjegg mangler. Dette på grunn av at underpelsen er lite utviklet om sommeren. Bare halehårenes lengde viser at det er en langhårskatt. Knickersen er også redusert. Vinterpelsen begynner å komme om høsten, i form av økende utvikling av underpelsen. Dess hardere vinter i vente, desto mer underpels. Knickersens bakdel består av ullhår (uten dekkhår) som blir beskyttet av den brede halen. «Innekatter» har som oftest redusert pels året rundt.

Ungdyrenes overpels begynner å komme i 3 – 5 mnd. alder.

Type og pelskvalitet er det primære. Farge og tegninger har sekundær betydning.

Der ble altså den første standarden for Norsk Skogkatt vedtatt som skulle sendes til FIFe, en revidert utgave av den aller første som NRR vedtok i 1972. I tillegg vedtok de også at det ikke skulle være noviseklasse for Norsk Skogkatt på utstillinger, men at all godkjenning skulle foregå på egne skogkattmøter i Norge (det var i prinsippet Avlsrådet med utvalgte dommere som hadde denne oppgaven, og som reiste rundt i landet og arrangerte godkjenningsmøter). Dette ble også oversendt til FIFe. De vedtok også følgende: «Skogkattoppdrett i utlandet skal kun baseres på norskimporterte og registrerte skogkatter. Det presiseres at det skal være «toppkatter» som exporteres».

KATTEN VÅR, i desember 1977, brakte denne rapporten. Med tittelen «Jubeldagene på le Grand Hotel i Paris!» fortalte Arvid Engh om reisen og oppholdet i Paris da NRR, representert med ekteparet Nordane og ham selv, der de fikk endelig gjennomslag for full godkjenning av norsk skogkatt som rasekatt.

Mye av rapporten hans beskriver reisen fra Fornebu og møtet med Paris og utelivet der. De må nok ha tatt seg noen ekstra feriedager, siden de rakk over Eiffeltårnet, Notre Dame, kaféer, restauranter og show på Molin Rouge.

Om godkjenningen forteller han at Nordane allerede på komitémøtene på fredagen hadde kjempet så godt for skogkattens sak at det på lørdagen bare var å strø sand på vedtaket, og Norsk Skogkatt ble godkjent for full sertifikatstatus med øyeblikkelig virkning. Det ble samtidig vedtatt at Maine Coon ikke skulle godkjennes i FIFe, skriver Arvid Engh! Et vedtak som jo ble gjort til skamme noen år senere (1982), men jeg mener å huske at det ble nevnt den gangen at det holdt med en skogkattrase i FIFe.

Det ble gjort noen få korreksjoner i standarden. Det ble også vedtatt at Norge ikke på tidligst tre år måtte komme med noe forslag til standardendring, og ikke på minst fem år måtte det komme forslag om å dele opp i f.eks. tabby/ensfarget/tofargede.

Norge fikk også igjennom at Norsk Skogkatt ikke kunne godkjennes i noviseklasse på utstilling, kun via separate godkjenningsmøter. Det ble også besluttet at alt oppdrett av Norsk Skogkatt skulle baseres på ekte skogkatter. (Man må da lese det som at det egentlig bare var i Norge man kunne godkjenne og registrere nye skogkatter, og at all avl utenfor Norge måtte baseres på eksport av norske katter. Red. Anmerk.).

Norsk Skogkatt ble godkjent som langhårsrase med fargenummer 13 NF (dette var før EMS-systemet var funnet opp, og kodene var basert på systemet til GCCF i England).

Arvid Enghs rapport ble avsluttet med disse ordene:

Hjemkomsten var fantastisk, vi syntes vi så et hav av norske flagg, selveste skogkattenes konge PANS TRULS var med og hele Skogkattringen med flere ønsket oss velkommen som triumfatorene fra Paris. Og Freddie fikk fortjent honnør…på et Fornebu hvor alle andre ikke skjønte noe av det som foregikk. Da en tilfeldig forbipasserende spurte hva som foregikk og hvem den mannen var som ble båret på gullstol, fikk han til svar: «Det er pressidenten!»