Poter på oppdrag

For å forstå mer om bakgrunnen for samarbeidet mellom Lyngbakken bo- og behandlingssenter og Grenlandspusen Katteklubb, tok vi en prat med aktivitøren som står bak initiativet: Anne Cecilie, ansvarlig for aktivitetstilbudet ved senteret.

Hvordan startet tanken om at Grenlandspusen kunne bli en samarbeidspartner for besøk med katt?

Anne Cecilie: Jeg leter kontinuerlig etter nye, frivillige samarbeidspartnere som kan bidra med gode aktiviteter og opplevelser for beboerne våre. Da vi fikk inn en beboer med bakgrunn fra Grenlandspusen og en fortsatt sterk interesse for katt, ble det naturlig å undersøke om vi kunne etablere et samarbeid. Målet var å gi denne beboeren – og andre kattevenner – muligheten til å dyrke interessen sin, selv om rammene er annerledes enn tidligere.

Hva var viktig for dere når dere vurderte et samarbeid med en katteklubb?

Anne Cecilie: Ved å involvere en organisasjon som Grenlandspusen sikrer vi kontinuitet og eiere som har mer innsikt enn mannen i gata. Dyrevelferd er helt sentralt. Katteeierne må kunne lese dyrene sine, forstå egenarten deres og håndtere dem på en måte som ivaretar dyrenes trygghet. Vi er også opptatt av at kattene er vant til transport, håndtering og miljøforandringer – og at de ikke bringer med seg utøy eller sykdom.

Hvordan har beboerne og ansatte reagert på besøkene?

Anne Cecilie: Tilbakemeldingene er utelukkende positive. Mange av beboerne har hatt katt tidligere, og de synes det er både hyggelig og meningsfylt å få dem inn på stuer og rom. Besøkene gir en fin sosial setting med et felles fokus, og det åpner for gode samtaler, minner og tilbakeblikk.

Hva opplever du som de største fordelene ved å inkludere dyr i aktivitetstilbudet?

Anne Cecilie: Det handler om de små øyeblikkene. De øyeblikkene hvor en beboer som vanligvis er urolig, finner ro med en spinnende katt i fanget. Eller når noen lyser opp fordi noe minner dem om livet de har levd. I denne livsfasen betyr slike øyeblikk mye – de gir innhold, varme og tilstedeværelse.

Men det finnes vel også utfordringer?

Anne Cecilie: Absolutt. Når vi inkluderer dyr i aktivisering, beveger vi oss i et spenningsfelt mellom å gi mennesker gode opplevelser og samtidig sikre dyrenes velferd. Eiere må kunne lese signalene og avslutte aktiviteten i tide. I tillegg kan det oppstå praktiske utfordringer: At avdelingen ikke er forberedt, at beboere ikke blir informert i tide og dermed går glipp av tilbudet, eller at enkelte dyr ikke egner seg til oppgaven. Noen eiere trenger også mer støtte enn det vi kan gi der og da. I en demensavdeling kan det i tillegg oppstå situasjoner der dyret behandles på en måte som kan være ubehagelig. Det er derfor avgjørende med tett oppfølging, gode rutiner og klare grenser.

Har dere opplevd negative reaksjoner eller klager?

Anne Cecilie: Nei, jeg har ikke fått noen negative tilbakemeldinger – verken fra ansatte, beboere eller pårørende. Opplevelsen så langt er utelukkende god.

Kan du beskrive litt mer om rollen din og hvordan denne typen samarbeid passer inn i arbeidshverdagen?

Anne Cecilie: Som aktivitør har jeg ansvar for å sikre et variert aktivitetstilbud og for å kjenne beboernes ønsker, interesser og behov. En stor del av jobben er å samarbeide med frivillige, klubber, skoler, barnehager og enkeltpersoner. Jeg lærer opp, tilrettelegger og organiserer, i tillegg til å arrangere og følge opp alt fra konserter til kafeer. Jeg er til stede på de fleste aktivitetene, og stepper inn der det trengs. Det beste med jobben er å se når beboerne opplever glede, engasjement eller ro. Det gjør hele innsatsen verdt det.

Hva betyr besøkskattene for hverdagen her på Lyngbakken?

Anne Cecilie: De tilfører noe unikt. De bidrar til å skape små, verdifulle øyeblikk som betyr mye i livets siste fase. Det er slike øyeblikk vi jobber for, hver eneste dag.

Vi spurte en av de frivillige, Ingeborg Brubakken, om hun ville dele litt om å delta på dette prosjektet.

Hvorfor ønsket du å delta med besøkskatt?

Ingeborg: Min mormor levde seks år på sykehjem med Alzheimer, og jeg så hvor mye slike små øyeblikk kunne bety. Derfor ga det enormt mening for meg å bidra. Å se gleden blant de eldre, og hvordan samtaler om katt og gamle minner våkner til liv, er helt spesielt.

Hva opplever du som mest givende?

Ingeborg: Å kunne gjøre dagene litt rikere for mennesker som ofte har lange og stille timer. Det føles meningsfylt å spre glede gjennom noe så enkelt som tilstedeværelsen av en katt. Når beboere som vanligvis er tause plutselig begynner å prate ivrig om dyrene de har hatt, da vet man at dette treffer noe viktig.

Er det noe du synes kan være utfordrende?

Ingeborg: Det kan være krevende å balansere mellom beboernes engasjement og kattens behov. Man må hele tiden følge med på hvordan dyret har det og avbryte i tide. I tillegg kan noen situasjoner i demensavdelinger være uforutsigbare, så man må være ekstra oppmerksom og trygg i rollen.

Samarbeidet med Lyngbakken har blitt en av de mest meningsfylte aktivitetene vi har gjort som medlemmer av Grenlandspusen katteklubb. Det har styrket fellesskapet blant medlemmene våre, gitt kattene nye arenaer å mestre – og ikke minst skapt små øyeblikk av magi for beboere som trenger det mest.

Vi håper dette kan inspirere andre klubber til å utforske lignende samarbeid. Katter har en unik evne til å skape ro, varme og kontakt, selv i situasjoner hvor ord ikke alltid strekker til.

Grenlandspusen Katteklubb ser frem til mange nye besøk, flere smil og kanskje enda litt mer kattehår i sengene og sofaene på Lyngbakken.

Vi håper dette kan gi inspirasjon til andre klubber om å gjøre det samme eller lignende!